SELVMORD SOM UNDERHOLDNING

13 gode grunner

Innlegget inneholder spoilere. Av faglige grunner valgte jeg å se Netflix-serien 13 gode grunner. Dette siden jeg er sosialarbeider og har jobbet en del med ungdommer. ”Tenåringsjenta Hannah begår helt uventet selvmord, og en klassekamerat mottar en rekke kassetter der hun forteller historien om hvorfor hun tok dette valget” (netflix.com).

Mobbing

Hannah har ganske nylig flyttet til et nytt sted med foreldrene. Det kommer frem at hun ble utsatt for mobbing på forrige skole og derfor er hun trolig ekstra sårbar når hun begynner på en ny skole. Siden foreldrene er klar over mobbingen og det er mye av grunnen til at ønsker en ny start et annet sted, undrer jeg meg litt over at det virker som om skolen ikke er informert om det alvorlige forholdet. Foreldrene burde ha sørget for at skolen fulgte med i forhold til dette og hadde et opplegg for å fange opp tidlige signaler på at noe var galt. Men først og fremst burde foreldrene ha involvert seg mer i forhold til hvordan datteren hadde det på skolen, men det kan virke som de hadde nok med sine egne bekymringer med butikken deres som stod i fare for å gå konkurs. Men nå gjør jeg akkurat det samme som de involverte gjør i serien – de peker finger og skylder på hverandre for at Hannah begikk selvmord. Ved et selvmord lider alle et tap og det er vanskelig å finne en måte å leve videre på. Behovet er derfor stort for å finne forklaringer og legge skylden over på noen andre. Det er vondt å tenke på hva man selv kunne gjort annerledes og kanskje hindret at noen tok sitt eget liv. Bare en gang i løpet av serien hører jeg en av foreldrene si at de skulle sett hva som foregikk rett under nesene deres. Ellers er det skolen de kjører sak mot for at de ikke fanget opp mobbingen og iverksatte noen tiltak. Det er trolig for vondt for foreldrene å se hele bildet så tidlig i sorgprosessen, og ikke hjelper det heller å se på alt man skulle ha gjort. De er i en sjokkfase og fortrenger mye. Foreldrene burde også vært fanget opp av et system som hjalp dem gjennom sorgprosessen. Å miste et barn må være noe av det verste foreldre kan oppleve.

Psykisk helse

Det at Hannah har opplevd å bli mobbet har gjort at hun har bygget et hardt skall rundt seg selv. Det virker som hun er redd for å slippe andre innpå seg da hun er usikker på hensiktene deres. Hun har utviklet en forsvarsmekanisme for å beskytte seg selv som gjør at andre kan oppfatte henne som frekk og nedlatende. Dette hjelper henne ikke i etableringen av et nytt nettverk. Hun har også vanskeligheter med å la folk be henne om tilgivelse da hun ikke tror de mener det. Hannah er blitt sviktet så mange ganger tidligere at hun fort tolker ting i verste mening, eller legger for mye i det som skjer. Det gjør at hun fort får et stempel som dramaqueen når hun egentlig bare er ensom og ønsker å bli en del av skolemiljøet. Gang på gang blir hun sviktet av jevnaldrende og slike svik svir ekstra mye i en fase av livet der de fleste opplever usikkerhet i forhold til hvem de er.

Foto: Cecilie Moe Bersås

Sliter med å formidle alvorlighetsgraden 

Gjennom de første episodene av serien satt jeg og undret meg over grunnene Hannah oppga som forklaring på selvmordet. Det var hendelser som jeg tenker mange ungdommer opplever på skolen og blant jevnaldrende. Ting ungdommer gjør mot hverandre uten å tenke over hvordan det kan påvirke den andre. Ungdomstiden er tøff. Man skal løsrive seg fra foreldrene og finne sin egen identitet. Ungdom som sliter gjennom lengre tid kan komme til et punkt der selvmord fremstår som eneste utvei. Slik vil de få en slutt på lidelsene og de slipper å være en belastning for dem rundt seg. De har ikke nok livserfaring, og har ikke opplevd at selv den mørkeste tiden blir lysere etter hvert. At tiden sliper de skarpe kantene. Selvmordstanker i kombinasjon med alkohol, kan ofte få fatale følger.

Det viktige støtteapparatet

Det er synd at serien begynner på denne måten. At ikke seerne raskere forstår alvoret i det Hannah har opplevd. Jeg tror det kan være mye av grunnen til at serien blir latterliggjort av mange ungdommer og at de lager støtende memes om temaet. I de siste episodene tilspisser imidlertid alvoret seg. Langt alvorlige temaer som overgrep og omsorgssvikt tas opp. Det er først her det begynner å gå ordentlig opp for meg hvorfor Hannah valgte å ta sitt eget liv. Det vonde er å se at når hun bestemmer seg for å gi livet en siste sjanse og oppsøker rådgiveren på skolen, er det lite hjelp å få. Selv om hun blottlegger seg og forteller om overgrep og mobbing, tar ikke rådgiveren henne tilstrekkelig på alvor og henviser henne ikke videre for å få riktig hjelp og oppfølging. Dette viser viktigheten av at fagfolk får nødvendig opplæring og veiledning i temaer som selvmord, særlig de som jobber med ungdom.

Vær tilstede

Serien er en tankevekker i forhold til at alle mennesker håndterer hendelser ulikt, det handler mye om hva vi har med oss av tidligere erfaringer og hvilket støtteapparat vi har rundt oss. I et dikt Hannah skriver beskriver hun huden sin som “myk og lett å arre”. Det er viktig å snakke med ungdom om psykisk helse. Selvmord er et vanskelig tema, men det er desto viktigere at vi våger å dykke dypere inn i det om vi mistenker at noen vurderer å avslutte livet sitt. Det er viktig å lytte til det de sier og det de ikke sier, ta dem på alvor og vite hvilke behandlingstilbud som finnes. Dette fokuseres det dessverre for lite på i denne serien.

Smitteeffekt

Det er videre et hensyn å ta at slikt fokus som denne serien, kan gi en smitteeffekt blant ungdommer. Vi har sett det tidligere, at flere har tatt livet sitt etter mediedekning av selvmord. En slik serie kan bidra til å normalisere selvmord. Og det at den endelige avgjørelsen for å ta sitt eget liv blir så lite belyst, er urovekkende. Vi får ikke se at hun vurderer alt det vonde hun har opplevd opp mot det som er bra i livet hennes. Det er tydelig at hun har foreldre som er oppriktig glad i henne, men de er lite tilstede når Hannah går gjennom alt det vonde da de selv har store økonomiske bekymringer å ta seg av. Det er ikke noe fokus på alt det gode hun vil miste ved å forlate verden så tidlig, og dermed blir ikke den vanskelige ambivalensen hun må føle synliggjort. Videre kunne scenen der Hannah påfører seg selv to lange, dype kutt i hver arm godt vært utelatt. Ikke for å pynte på den vonde sannheten, men fordi disse scenene røsker bakken bort under deg. Det er i hovedsak ungdom som er målgruppen for denne serien, og jeg mener det hadde vært tilstrekkelig å filme henne etterpå.

Når det er sagt synes jeg serien er engasjerende og vond, skaperne har med andre ord lykkes i å vekke en viktig debatt. Og de unge skuespillerne er ekstremt dyktige og spiller med innlevelse og ekthet. Det er vondt å se hvordan selvmordet påvirker ungdommene som har hatt en relasjon til Hannah. Hvordan de fleste av dem er mest opptatt av å fornekte hendelsene og tenker mer på å redde seg selv. Men underveis går det mer opp for dem og det blir vanskelig for dem å leve med det de har gjort. Samtlige har ikke tenkt over at det de har gjort skulle kunne gjøre så stor skade, og enkelte hendelser er små, men blir store til sammen for en ungdom som sliter i utgangspunktet.

Min dypeste medfølelse går til alle som har opplevd selvmord i sin nære krets. Vi er dessverre alt for mange. Og til alle pårørende og overlevende etter terrorangrepet i Manchester i går.

Trenger du hjelp? Ring døgnåpen telefon på 116 123.

 

DET SPØKER!

Jeg har vært så heldig å få en omvisning på et sted som har en sentral plass i den nye krimboka jeg holder på å skrive. Besøket ga meg tonnevis av inspirasjon til å fortsette å skrive! Det er noe med å være fysisk tilstede på en plass, høre alle lydene, kjenne alle luktene og utforske kriker og kroker med en liten lommelykt.

Jeg våget meg inn et sted de sier det spøker, men jeg turte ikke gå helt inn siden gulvet kunne være litt dårlig. Men jeg traff ikke på noen spøkelser:)

God helg, alle sammen!

– Anette

 
 
 

EN NY BOK BLIR TIL

Nå er jeg endelig i gang med en ny historie. En historie som har fått lov til å ligge i hjernen min og marinere en stund, rett og slett fordi jeg ikke har hatt tid til å ta tak i den og forvandle tanker og ideer om til ord og setninger på PC-en min. Men nå er jeg altså endelig i gang! Og det er en fantastisk følelse! Jeg har ikke tall på alle de nettene fantasien har jobbet på høygir og effektivt skjøvet søvnen bort. Det finnes dessverre ingen av-og-på-knapp på fantasien.

Jeg var så heldig å få en gammel kriminalsak rett i hendene av en bekjent og da var det gjort. Noen uker senere satt jeg på Statsarkivet i Kristiansand og gjorde et tappert forsøk på å tyde side opp og side ned med håndskrevne dokumenter. En gammel avisnotis på noen beskjedne linjer ble brått til over 100 sider saksdokumenter. Jovisst var løkkeskriften de lærte før i tiden nydelig å se på, men den er jo nærmest umulig å tyde for generasjoner som knapt bruker penn og papir lenger! Jeg håper på litt hjelp til å tyde materialet etter hvert.

Reisen er startet og jeg gleder meg til å bli bedre kjent med de ulike karakterene mine, og til å ta dere med på eventyret.

Ønsker dere alle en nydelig dag!

-Anette

 

Skjerp dere!

Helt siden valgkampen i USA har nettet flommet over av bilder og videosnutter av den nye presidenten. Det første som møter meg nesten hver gang jeg sjekker Facebook, er et nytt bilde med en vittig og/eller nedsettende kommentar om Trump. Et eksempel på dette er bildet av Trump stilt ved siden av et bilde av en gris, men dette er et mer uskyldig eksempel. Jeg har også delt slike bilder en og annen gang uten å dvele over det. Jeg er ikke noe bedre enn andre. I begynnelsen lo jeg når jeg så disse «morsomme» tekstene, nå synes jeg det er usmakelig. Det florerer av «memes» med bilder av mennesker som ikke samsvarer med samfunnets bilde av idealkroppen. Disse tekstene som oppfordrer til å tagge venner under bilder med budskap som at «hun glemte trusa si sist hun var her,» og lignende. Det ikke mange tenker over er at det er ekte mennesker som er avbildet, og at flesteparten av dem ikke har laget disse «memesene» selv. De kan klikke seg inn på Facebook og plutselig finne en slik nedlatende «meme» om seg selv. Vi kan kalle det hva vi vil, men det er faktisk mobbing!

Jeg har veldig sans for humor, men ikke når det gjelder andres utseende og forhold de ikke rår over. Når jeg skriver dette vet jeg at mange vil stemple meg og sette diverse mindre flatterende merkelapper på meg fordi de da antar at jeg er en tilhenger av Trump og hans politikk. Det er jeg nødvendigvis ikke. Jeg synes ofte han er ufin og trakasserende i sine uttalelser og handlinger. Han har et menneskesyn som står veldig langt fra mitt eget, og ikke sjelden kommer han med nedsettende og hårreisende uttalelser om svake grupper i samfunnet. Dette stiller jeg meg langt fra. Samtidig må vi våge å si at han er en dyktig forretningsmann og forhåpentligvis kan han overraske oss med å bidra positivt på enkelte felt, selv om jeg er bekymret for flere forhold. Slik de fleste av oss er når nye personer kommer til makten. Men hva med å gi en sjanse og heller vurdere etter litt tid?

Det var ikke bare Trump som sank til et lavmål i valgkampen. Etter kort tid lignet valgkampen mer en setting med to barnehagebarn som kastet søle på hverandre i sandkassa. Media skal selge aviser og gjør naturligvis hva de kan for å fokusere på det negative og klippe slik de ønsker. Men det er ikke Trump som person eller politikken han fører jeg skal diskutere her. Jeg kan heller ikke nok om dette til å gå i dybden. Det er måten vi, voksne mennesker, uttaler oss om en person.

Vi forferdes over at Trump gjør narr av andres utseende, men hva gjør vi? Hvilke forbilder er vi for barna våre som vokser opp i en verden preget av stadig mer digitalisering. De ser, de hører og de trekker konklusjoner. Det er greit å nettmobbe. Nei, det er IKKE greit! Det er revnende likegyldig hvem som blir utsatt for mobbingen og om de mobber selv, vi synker til deres nivå ved å gjøre dette. Jeg mener ikke at man bare skal tie stille og godta alt som blir sagt og gjort. Vi har rett til å si meningen vår. Det er viktig i et demokratisk samfunn, for ytringsfriheten og for mangfoldet. Men meningene bør være saklige og uttrykkes på en respektfullt måte. Hverken Trump eller  andre offentlige personer skal måtte tåle dette bare fordi de er i offentlighetens lys. Vi må skjerpe oss!

Nå er ikke misjonen min å ta Trump i forsvar, jeg tror han sover veldig godt om natten til tross for denne hetsingen. Når man velger å stille til presidentvalg, kan man ikke være en sart person. Men vi er rollemodeller for barna våre. Hvordan vil vi at de skal behandle andre mennesker?

bilde (8)

Les gjerne mer om mobbing her:

http://www.klikk.no/kvinneguiden/kommentarer/ondskapsfulle-memes-1703762.ece

 

Hvorfor dreper noen?

Jeg utga min første kriminalroman i 2009. Serien består foreløpig av to frittstående bøker om profilør Ernst Lier, spesialist på gjerningspersonprofiler. Denne første boka har vært utsolgt en stund, men er nå endelig i salg igjen i softcover her: http://store.americastarbooks.pub/9781683942566 eller bestilles hos meg.

IMG_1456

Baksidetekst på boka:

“Sinnet raste som en hissig skogbrann inni meg. Jeg bet meg selv i leppen. Smaken av kobber fylte munnen. Jeg grep etter noe å kaste. I neste øyeblikk suste en krystallkaraffel gjennom luften. Det var en fulltreffer. Den hysteriske mannen ble plutselig veldig rolig, og så ble han borte. Langt borte. En tannlege fra Kristiansand blir funnet drept på Sandrip i Øvrebø. Offeret er gjennomhullet av knivstikk og øynene er fjernet.

Drapet er skremmende likt en uoppklart sak fra 1994. Profilør, Ernst Lier, engasjeres. Det tar ikke lang tid før nok et lignende drap begås, og sammen med politiet forsøker profiløren å sette seg inn i seriemorderens mørke og farlige sinn. Hvilke karaktertrekk vil man vanligvis finne hos en person som er i stand til å begå slike grusomme og kalde handlinger? Hvilken betydning har det for gjerningspersonen å fjerne ofrenes øyne? Hvorfor blir ofrene påført utallige knivstikk etter at de er døde? Alle disse spørsmålene forsøker Ernst å finne svar på.

Ernst aner ikke hvor og mot hvem seriemorderen vil slå til neste gang. Ofrene ser ikke ut til å ha noen likhetstrekk eller felles bekjente. Ernst legger ned mye arbeid i utarbeidelsen av gjerningsmannsprofilen, men vil etterforskerne tillegge den tilstrekkelig vekt?”

Hvis du vil lese mer kan du sende meg ei melding eller legge igjen en kommentar for å bestille boka:) God helg!

 

Elle melle… Du skal dø!

IMG_0776

Jeg forstår meg ikke alltid på dette samfunnet vi lever i. Hverdagen er preget av alt vi skal rekke, et kappløp med tiden, og alt vi skal oppnå for å bli “lykkeligere”. Vi ender opp med et samfunn der vi aldri er fornøyde med oss selv, vi stiller krav til oss selv som ikke er mulig å innfri og det gjør oss “syke”. Dette evige jaget etter suksess og lykke, fører ikke sjelden til det motsatte.

Nyeste skudd på denne stadig mer vaklevorne samfunnsstammen, er debatten om fosterreduksjon. Denne debatten er jo egentlig ikke så ny, men det var først i år lovavdelingen i Justisdepartementet slo fast at abortloven åpner for fosterreduksjon av ett eller flere friske fostre. Da abortloven ble vedtatt, kunne ikke kvinner velge hvor mange barn de ville bære fram. Abort var et spørsmål om enten- eller. Siden abortloven ikke sier noe om fosterreduksjon, har det vært usikkerhet ved norske sykehus om hvordan lovverket skulle forstås. Men i dag er det altså mulig å fjerne ett av to eller flere friske fostre. Tidligere har tillatelse til fosterreduksjon kun blitt gitt dersom det var stor fare for alvorlig sykdom hos fosteret.

Dette er fosterreduksjon

  • Begrepene selektiv fosterreduksjon og selektiv abort blir også brukt om prosedyren.
  • Et inngrep der man tar livet av ett eller flere fostre i mors mage ved å sprøyte inn kaliumklorid i barnets hjerte, mens det eller de gjenværende fostrene kan utvikle seg videre. Det døde barnet ”skrumper” etter hvert inn i livmoren.
  • Inngrepet medfører en viss risiko for at også gjenværende fostre spontanaborteres.
  • Hvis et av fostrene har en tilstand som i seg selv til grunnlag for abort, kan abortnemndene innvilge selektiv fosterreduksjon.
  • Om friske foster kan ”reduseres”, er ikke omtalt i abortloven, forskrift eller rundskriv.

Fosterreduksjon ble utviklet i USA av Mark Evans på 80-tallet. Prosedyren ble utviklet for å «korrigere et problem» som leger selv hadde skapt ved å hjelpe barnløse med kunstig befruktning (http://www.menneskeverd.no/tema/fosterreduksjon/).

Tanken gjør vondt

Temaet berører meg nok ekstra mye siden jeg selv er tvillingmamma. Jeg sitter i sofaen og ser på mine to fireåringer som sitter ved kjøkkenbordet og tegner konsentrert. Innimellom hjelper de hverandre med å finne riktig farge og deler på å bruke limet. Båndet mellom dem er helt unikt. De viser en enorm omsorg for hverandre og er alltid flinke til å dele med den andre. Tenk å vokse opp med en jevngammel lekekamerat som stort sett har de samme behovene og interessene. Tenk så trygt og godt å alltid ha en man kan lene seg på når man selv er litt usikker i nye settinger. Tvillinger er veldig heldige. De har så mye glede i hverandre. Det er ikke alltid så idyllisk som dette, men sånn er det jo med alle søsken. Og sånn skal det jo også være. Det er en viktig del av utviklingen, lære seg å håndtere uenighet, stå i konflikter, inngå kompromiss og ta hensyn til hverandre.

Det at samfunnet tillater at norske borgere kan leke “Gud” og bestemme hvem som skal leve og hvem som skal dø, er ikke til å fatte. Fjerne friske fostre fordi vi synes det blir litt mye arbeid med to eller flere! Fordi vi skulle ha barn nummer to og det plutselig ble nummer to og tre vi ventet! Jeg tror ikke på argumentet i forhold til økonomi, ikke når man har planlagt å bli gravid. Hvis man klarer å oppfostre ett barn, vil de fleste også klare å oppfostre to. Ja, det er tøft å ha flere barn, og kanskje særlig flerlinger, jeg vet jo ikke annet. Vi fikk våre tvillinger på “naturlig vis”, sjokket var derfor stort da vi oppdaget at vi ventet to. Men etter bare noen timer, ble sjokket forvandlet til dobbel lykke. Tenk så heldige vi var som skulle få oppleve å få tvillinger! Det handler mye om innstilling. Dersom man har et godt nettverk rundt seg må man øve seg på å takke ja til hjelp og avlastning, og dersom man ikke har en stor omgangskrets kan man be om hjelp i forhold til avlastning andre steder, for eksempel barneverntjenesten eller frivillige organisasjoner. Barneutstyr kan man ofte få låne eller kjøpe brukt til en billig penge.

Elle melle…. Du skal dø!

Når man velger å bli gravid, vet man at sjansen for å få flerlinger er tilstede, og da særlig ved kunstig befruktning. Når det er sagt vet jeg at denne saken er mer nyansert enn som så. Jeg har forståelse for at abort blir vurdert som eneste utvei for noen som har blitt voldtatt eller er utsatt for overgrep, eller de som får beskjed om at fosteret er så alvorlig sykt at det ikke er levedyktig. Fosterreduksjon derimot fremstår for meg som egoistisk. Det at risikoen for abort på det gjenlevende fosteret øker ved inngrepet, gjør saken verre. Og hvordan klarer foreldre å velge hvem som skal få leve? Elle melle…. Jeg blir fysisk dårlig:( Jeg ser på mine to tvillingskatter og klarer ikke engang tenke tanken på å skulle velge! Det er umulig! Jeg kunne ikke vært foruten noen av dem! De er de viktigste i livet mitt. Så vokser den ene tvillingen opp og får vite at han eller hun skulle hatt en tvillingsøster eller -bror. Hva vil det gjøre med den gjenlevende tvillingen? Å vite at han eller hun var den heldige som fikk leve. Hva vil denne vissheten gjøre med forholdet til foreldrene? Hvordan skal de kunne forstå hvordan foreldrene kunne velge bort den friske tvillingene?

Så om noen tiår finnes det kanskje ikke tvillinger mer! Og er den egentlige grunnen at det er mer behagelig for foreldre med ett barn om gangen i dette jaget av et samfunn vi lever i? Det er en trist og skremmende utvikling!

I saker som denne mener jeg at man kan ytre meninger som jeg gjør. Det handler om et annet menneskes liv. Hvem skal tale de ufødtes sak? Jeg mener jeg ikke er dømmende fordi jeg skriver at jeg har forståelse for de som velger abort pga grusomme omstendigheter, og det mener jeg virkelig. Men jeg forstår ikke reduksjon fordi da beholder man faktisk ett barn. Før var det bare dem med særlige grunner som kunne foreta reduksjon og det var bra, men nå trenger man ikke noen særlig grunn. Det er skremmende og trist.

I dag skal vi helst ikke si et ord galt om noen fordi da dømmer man. Men dette må være lov å si fordi det gjelder noens rett til å leve! Jeg sier ikke at valget for dem som foretar reduksjon har vært lett, men hva er den egentlige grunnen til at de gjør det…..?

 

Noe riktig må jeg ha gjort

Når ungene gir meg en SPA-kveld:) Dattera sminket meg i alle regnbuens farger:

IMG_1441

Hun ville gjerne sminke meg før vi dro på korøvelse i ettermiddag, men jeg insisterte på at det måtte bli etterpå;)

Mens sønnen ga meg skuldermassasje:

IMG_1438

Godt opplært disse barna;)

Og broren lot seg motvillig overtale:

IMG_1446

Ønsker alle en fin kveld!

 

Den vakreste kunsten

Den fineste kunsten kan ikke kjøpes for penger. I helga fikk jeg tak i denne fine bilderamma på Kremmerhuset og nå pryder den vakreste kunsten ramma. Små barnehender beveger seg raskt over det blanke arket og fyller det med glade farger og figurer. Jeg kan ikke tenke meg noe så fint å tapetsere veggene med.

hazycam

Men jeg er ikke overbegeistret for Fantorangen og hans sjøbananer! Her ser du en hel sjøbananfamilie;)