Skjerp dere!

Helt siden valgkampen i USA har nettet flommet over av bilder og videosnutter av den nye presidenten. Det første som møter meg nesten hver gang jeg sjekker Facebook, er et nytt bilde med en vittig og/eller nedsettende kommentar om Trump. Et eksempel på dette er bildet av Trump stilt ved siden av et bilde av en gris, men dette er et mer uskyldig eksempel. Jeg har også delt slike bilder en og annen gang uten å dvele over det. Jeg er ikke noe bedre enn andre. I begynnelsen lo jeg når jeg så disse «morsomme» tekstene, nå synes jeg det er usmakelig. Det florerer av «memes» med bilder av mennesker som ikke samsvarer med samfunnets bilde av idealkroppen. Disse tekstene som oppfordrer til å tagge venner under bilder med budskap som at «hun glemte trusa si sist hun var her,» og lignende. Det ikke mange tenker over er at det er ekte mennesker som er avbildet, og at flesteparten av dem ikke har laget disse «memesene» selv. De kan klikke seg inn på Facebook og plutselig finne en slik nedlatende «meme» om seg selv. Vi kan kalle det hva vi vil, men det er faktisk mobbing!

Jeg har veldig sans for humor, men ikke når det gjelder andres utseende og forhold de ikke rår over. Når jeg skriver dette vet jeg at mange vil stemple meg og sette diverse mindre flatterende merkelapper på meg fordi de da antar at jeg er en tilhenger av Trump og hans politikk. Det er jeg nødvendigvis ikke. Jeg synes ofte han er ufin og trakasserende i sine uttalelser og handlinger. Han har et menneskesyn som står veldig langt fra mitt eget, og ikke sjelden kommer han med nedsettende og hårreisende uttalelser om svake grupper i samfunnet. Dette stiller jeg meg langt fra. Samtidig må vi våge å si at han er en dyktig forretningsmann og forhåpentligvis kan han overraske oss med å bidra positivt på enkelte felt, selv om jeg er bekymret for flere forhold. Slik de fleste av oss er når nye personer kommer til makten. Men hva med å gi en sjanse og heller vurdere etter litt tid?

Det var ikke bare Trump som sank til et lavmål i valgkampen. Etter kort tid lignet valgkampen mer en setting med to barnehagebarn som kastet søle på hverandre i sandkassa. Media skal selge aviser og gjør naturligvis hva de kan for å fokusere på det negative og klippe slik de ønsker. Men det er ikke Trump som person eller politikken han fører jeg skal diskutere her. Jeg kan heller ikke nok om dette til å gå i dybden. Det er måten vi, voksne mennesker, uttaler oss om en person.

Vi forferdes over at Trump gjør narr av andres utseende, men hva gjør vi? Hvilke forbilder er vi for barna våre som vokser opp i en verden preget av stadig mer digitalisering. De ser, de hører og de trekker konklusjoner. Det er greit å nettmobbe. Nei, det er IKKE greit! Det er revnende likegyldig hvem som blir utsatt for mobbingen og om de mobber selv, vi synker til deres nivå ved å gjøre dette. Jeg mener ikke at man bare skal tie stille og godta alt som blir sagt og gjort. Vi har rett til å si meningen vår. Det er viktig i et demokratisk samfunn, for ytringsfriheten og for mangfoldet. Men meningene bør være saklige og uttrykkes på en respektfullt måte. Hverken Trump eller  andre offentlige personer skal måtte tåle dette bare fordi de er i offentlighetens lys. Vi må skjerpe oss!

Nå er ikke misjonen min å ta Trump i forsvar, jeg tror han sover veldig godt om natten til tross for denne hetsingen. Når man velger å stille til presidentvalg, kan man ikke være en sart person. Men vi er rollemodeller for barna våre. Hvordan vil vi at de skal behandle andre mennesker?

bilde (8)

Les gjerne mer om mobbing her:

http://www.klikk.no/kvinneguiden/kommentarer/ondskapsfulle-memes-1703762.ece

 

Hvorfor dreper noen?

Jeg utga min første kriminalroman i 2009. Serien består foreløpig av to frittstående bøker om profilør Ernst Lier, spesialist på gjerningspersonprofiler. Denne første boka har vært utsolgt en stund, men er nå endelig i salg igjen i softcover her: http://store.americastarbooks.pub/9781683942566 eller bestilles hos meg.

IMG_1456

Baksidetekst på boka:

“Sinnet raste som en hissig skogbrann inni meg. Jeg bet meg selv i leppen. Smaken av kobber fylte munnen. Jeg grep etter noe å kaste. I neste øyeblikk suste en krystallkaraffel gjennom luften. Det var en fulltreffer. Den hysteriske mannen ble plutselig veldig rolig, og så ble han borte. Langt borte. En tannlege fra Kristiansand blir funnet drept på Sandrip i Øvrebø. Offeret er gjennomhullet av knivstikk og øynene er fjernet.

Drapet er skremmende likt en uoppklart sak fra 1994. Profilør, Ernst Lier, engasjeres. Det tar ikke lang tid før nok et lignende drap begås, og sammen med politiet forsøker profiløren å sette seg inn i seriemorderens mørke og farlige sinn. Hvilke karaktertrekk vil man vanligvis finne hos en person som er i stand til å begå slike grusomme og kalde handlinger? Hvilken betydning har det for gjerningspersonen å fjerne ofrenes øyne? Hvorfor blir ofrene påført utallige knivstikk etter at de er døde? Alle disse spørsmålene forsøker Ernst å finne svar på.

Ernst aner ikke hvor og mot hvem seriemorderen vil slå til neste gang. Ofrene ser ikke ut til å ha noen likhetstrekk eller felles bekjente. Ernst legger ned mye arbeid i utarbeidelsen av gjerningsmannsprofilen, men vil etterforskerne tillegge den tilstrekkelig vekt?”

Hvis du vil lese mer kan du sende meg ei melding eller legge igjen en kommentar for å bestille boka:) God helg!

 

Elle melle… Du skal dø!

IMG_0776

Jeg forstår meg ikke alltid på dette samfunnet vi lever i. Hverdagen er preget av alt vi skal rekke, et kappløp med tiden, og alt vi skal oppnå for å bli “lykkeligere”. Vi ender opp med et samfunn der vi aldri er fornøyde med oss selv, vi stiller krav til oss selv som ikke er mulig å innfri og det gjør oss “syke”. Dette evige jaget etter suksess og lykke, fører ikke sjelden til det motsatte.

Nyeste skudd på denne stadig mer vaklevorne samfunnsstammen, er debatten om fosterreduksjon. Denne debatten er jo egentlig ikke så ny, men det var først i år lovavdelingen i Justisdepartementet slo fast at abortloven åpner for fosterreduksjon av ett eller flere friske fostre. Da abortloven ble vedtatt, kunne ikke kvinner velge hvor mange barn de ville bære fram. Abort var et spørsmål om enten- eller. Siden abortloven ikke sier noe om fosterreduksjon, har det vært usikkerhet ved norske sykehus om hvordan lovverket skulle forstås. Men i dag er det altså mulig å fjerne ett av to eller flere friske fostre. Tidligere har tillatelse til fosterreduksjon kun blitt gitt dersom det var stor fare for alvorlig sykdom hos fosteret.

Dette er fosterreduksjon

  • Begrepene selektiv fosterreduksjon og selektiv abort blir også brukt om prosedyren.
  • Et inngrep der man tar livet av ett eller flere fostre i mors mage ved å sprøyte inn kaliumklorid i barnets hjerte, mens det eller de gjenværende fostrene kan utvikle seg videre. Det døde barnet ”skrumper” etter hvert inn i livmoren.
  • Inngrepet medfører en viss risiko for at også gjenværende fostre spontanaborteres.
  • Hvis et av fostrene har en tilstand som i seg selv til grunnlag for abort, kan abortnemndene innvilge selektiv fosterreduksjon.
  • Om friske foster kan ”reduseres”, er ikke omtalt i abortloven, forskrift eller rundskriv.

Fosterreduksjon ble utviklet i USA av Mark Evans på 80-tallet. Prosedyren ble utviklet for å «korrigere et problem» som leger selv hadde skapt ved å hjelpe barnløse med kunstig befruktning (http://www.menneskeverd.no/tema/fosterreduksjon/).

Tanken gjør vondt

Temaet berører meg nok ekstra mye siden jeg selv er tvillingmamma. Jeg sitter i sofaen og ser på mine to fireåringer som sitter ved kjøkkenbordet og tegner konsentrert. Innimellom hjelper de hverandre med å finne riktig farge og deler på å bruke limet. Båndet mellom dem er helt unikt. De viser en enorm omsorg for hverandre og er alltid flinke til å dele med den andre. Tenk å vokse opp med en jevngammel lekekamerat som stort sett har de samme behovene og interessene. Tenk så trygt og godt å alltid ha en man kan lene seg på når man selv er litt usikker i nye settinger. Tvillinger er veldig heldige. De har så mye glede i hverandre. Det er ikke alltid så idyllisk som dette, men sånn er det jo med alle søsken. Og sånn skal det jo også være. Det er en viktig del av utviklingen, lære seg å håndtere uenighet, stå i konflikter, inngå kompromiss og ta hensyn til hverandre.

Det at samfunnet tillater at norske borgere kan leke “Gud” og bestemme hvem som skal leve og hvem som skal dø, er ikke til å fatte. Fjerne friske fostre fordi vi synes det blir litt mye arbeid med to eller flere! Fordi vi skulle ha barn nummer to og det plutselig ble nummer to og tre vi ventet! Jeg tror ikke på argumentet i forhold til økonomi, ikke når man har planlagt å bli gravid. Hvis man klarer å oppfostre ett barn, vil de fleste også klare å oppfostre to. Ja, det er tøft å ha flere barn, og kanskje særlig flerlinger, jeg vet jo ikke annet. Vi fikk våre tvillinger på “naturlig vis”, sjokket var derfor stort da vi oppdaget at vi ventet to. Men etter bare noen timer, ble sjokket forvandlet til dobbel lykke. Tenk så heldige vi var som skulle få oppleve å få tvillinger! Det handler mye om innstilling. Dersom man har et godt nettverk rundt seg må man øve seg på å takke ja til hjelp og avlastning, og dersom man ikke har en stor omgangskrets kan man be om hjelp i forhold til avlastning andre steder, for eksempel barneverntjenesten eller frivillige organisasjoner. Barneutstyr kan man ofte få låne eller kjøpe brukt til en billig penge.

Elle melle…. Du skal dø!

Når man velger å bli gravid, vet man at sjansen for å få flerlinger er tilstede, og da særlig ved kunstig befruktning. Når det er sagt vet jeg at denne saken er mer nyansert enn som så. Jeg har forståelse for at abort blir vurdert som eneste utvei for noen som har blitt voldtatt eller er utsatt for overgrep, eller de som får beskjed om at fosteret er så alvorlig sykt at det ikke er levedyktig. Fosterreduksjon derimot fremstår for meg som egoistisk. Det at risikoen for abort på det gjenlevende fosteret øker ved inngrepet, gjør saken verre. Og hvordan klarer foreldre å velge hvem som skal få leve? Elle melle…. Jeg blir fysisk dårlig:( Jeg ser på mine to tvillingskatter og klarer ikke engang tenke tanken på å skulle velge! Det er umulig! Jeg kunne ikke vært foruten noen av dem! De er de viktigste i livet mitt. Så vokser den ene tvillingen opp og får vite at han eller hun skulle hatt en tvillingsøster eller -bror. Hva vil det gjøre med den gjenlevende tvillingen? Å vite at han eller hun var den heldige som fikk leve. Hva vil denne vissheten gjøre med forholdet til foreldrene? Hvordan skal de kunne forstå hvordan foreldrene kunne velge bort den friske tvillingene?

Så om noen tiår finnes det kanskje ikke tvillinger mer! Og er den egentlige grunnen at det er mer behagelig for foreldre med ett barn om gangen i dette jaget av et samfunn vi lever i? Det er en trist og skremmende utvikling!

I saker som denne mener jeg at man kan ytre meninger som jeg gjør. Det handler om et annet menneskes liv. Hvem skal tale de ufødtes sak? Jeg mener jeg ikke er dømmende fordi jeg skriver at jeg har forståelse for de som velger abort pga grusomme omstendigheter, og det mener jeg virkelig. Men jeg forstår ikke reduksjon fordi da beholder man faktisk ett barn. Før var det bare dem med særlige grunner som kunne foreta reduksjon og det var bra, men nå trenger man ikke noen særlig grunn. Det er skremmende og trist.

I dag skal vi helst ikke si et ord galt om noen fordi da dømmer man. Men dette må være lov å si fordi det gjelder noens rett til å leve! Jeg sier ikke at valget for dem som foretar reduksjon har vært lett, men hva er den egentlige grunnen til at de gjør det…..?

 

Noe riktig må jeg ha gjort

Når ungene gir meg en SPA-kveld:) Dattera sminket meg i alle regnbuens farger:

IMG_1441

Hun ville gjerne sminke meg før vi dro på korøvelse i ettermiddag, men jeg insisterte på at det måtte bli etterpå;)

Mens sønnen ga meg skuldermassasje:

IMG_1438

Godt opplært disse barna;)

Og broren lot seg motvillig overtale:

IMG_1446

Ønsker alle en fin kveld!

 

Den vakreste kunsten

Den fineste kunsten kan ikke kjøpes for penger. I helga fikk jeg tak i denne fine bilderamma på Kremmerhuset og nå pryder den vakreste kunsten ramma. Små barnehender beveger seg raskt over det blanke arket og fyller det med glade farger og figurer. Jeg kan ikke tenke meg noe så fint å tapetsere veggene med.

hazycam

Men jeg er ikke overbegeistret for Fantorangen og hans sjøbananer! Her ser du en hel sjøbananfamilie;)

 

Har du en psykopat på arbeidsplassen?

En leder eller en kollega som ikke tar hensyn til andre, som dolker medarbeidere i ryggen for å fremheve seg selv, som setter kolleger opp mot hverandre for å få gjennomslag for egne ønsker, som bruker smiger for å vinne folks tillit. De fleste av oss har nok møtt på mennesker som oppfører seg på denne måten. Det anslås at rundt 1 prosent av verdens befolkning lider av det som kalles antisosial personlighetsforstyrrelse eller psykopati. Sjansen er derfor stor for at en i din omgangskrets, en venn, et familiemedlem eller en kollega, er en psykopat. Og det er de som står vedkommende nær som får føle på kroppen hva en slik diagnose innebærer. Psykopater finnes i alle samfunnslag, ikke minst finner man mange psykopater i høye stillinger i anerkjente firmaer verden over. Psykopatiske kvaliteter er nemlig ofte de samme kvalitetene som en god leder besitter: Karisma og sjarm. Mange av samfunnets mest innflytelsesrike personer mangler altså evnen til å føle empati med andre mennesker. Enkelte velger å ta opp kampen, men ofte er eneste løsning å flykte.

Psykopaten mangler ekte følelser, i hvert fall følelser for andre mennesker. Store medisinske leksikon beskriver psykopaten på følgende måte: “Personen er ikke i stand til å tilpasse seg et samliv med andre mennesker, oftest på grunn av manglende evne til å følge og respektere regler og normer og ta hensyn til andre menneskers integritet.”

Årets Medarbeider

15025209_1215251298498406_6364703363158054701_o

På fredag var det premiere på den lokalproduserte mørke komedien “Årets Medarbeider”. Jeg var så heldig å få billetter til premieren i Kristiansand. Filmen handler om “psykopaten Sylvia Ingebrettsen (spilt av Lone Engbråten) som jobber ved forsikringsselskapet Die Wenche Forsikring, hvor hun bruker hverdagen på å manipulere sine kolleger og klienter. Kun tillitsvalgte Linda (spilt av Victoria Haugen Svendsen) ser Sylvia for den hun virkelig er. I Lindas mange forsøk på å avsløre Sylvia, ender hun selv alltid opp med å fremstå som en person som lider av antisosial personlighetsforstyrrelse. Klarer Sylvia å holde trådene eller vil Linda få sine kolleger til å forstå at de kun er marionettedukker i Sylvias spill? Og hvem blir årets medarbeider?” (filmweb.no).

Sporenstreks Film

Sporenstreks Film er et ungt filmselskap som har jobbet målrettet med sin første spillefilm. De har et budskap og en historie de ønsker å formidle om et svært alvorlig tema. Sporenstreks Film har både produsert, finansiert og distribuerer også filmen. Innehaveren, Thomas Steinsholm, står selv for manus, produsentansvar og regi (filmweb.no).

Historien treffer en nerve

Jeg likte filmen godt. Flere ganger lo jeg høyt og kjente på irritasjon og sinne overfor skuespilleren som spilte Sylvia (psykopaten), og på medarbeiderne og lederen som ikke så at de var en brikke i hennes mørke og egoistiske plan. Når en film evner å vekke følelser som sinne, irritasjon og latter, forstår man at historien har truffet en nerve hos publikum. Jeg tror det handler mye om at de fleste av oss har møtt mennesker som har vist denne type manipulerende atferd og at filmen virvler opp igjen følelsene vi kjente på da vi omgikk disse personene. Mennesker med psykopatiske trekk er ofte svært dyktige i spillet sitt og det tar ofte tid før man gjennomskuer hvordan de egentlig er og hva deres mål er. Flere arbeidstakere velger å si opp jobben sin fordi sjefen eller en kollega terroriserer og forsurer arbeidsmiljøet. Det er ofte nytteløst å ta opp kampen og eneste utvei blir da å slutte, akkurat som den ene kollegaen i filmen velger å gjøre.

Lovende start på en filmkarriere

Jeg synes denne filmen er en lovende start på en spennende karriere innenfor filmbransjen for produsent og regissør Thomas Steinsholm. Kvaliteten på lyd og bilde kunne med fordel vært mye bedre, men filmen er stort sett laget på eget budsjett så det setter naturlig nok begrensninger i forhold til filmutstyr. Ellers blir det en del overspilling på enkelte av karakterene, noe som nok er meningen i flere av scenene, men jeg synes likevel de lokale skuespillerne presterer bra. Overspillingen bidrar dessuten til flere positive latterkuler. Mellom de ulike sceneskiftene går lerretet i svart. Lengde på disse små “pausene” varierer en del og oppleves som ødeleggende for historien. Ved første sceneskifte trodde jeg at det var en teknisk feil med filmfremviseren. Man mister litt flyten i historien når handlingen brytes opp på denne måten. Jeg er godt kjent på Eydehavn i Arendal der store deler av filmen er spilt inn og det var derfor ekstra gøy få reise dit gjennom lerretet. Kort oppsummert synes jeg det nyetablerte filmselskapet har gjort en strålende jobb. Det er så gøy å se at noen tør å satse og følge drømmene sine. Stå på videre! Jeg gleder meg til neste film.

Filmen fortsetter hele helga og utover neste uke i Arendal, Grimstad, Mandal og Risør, så du har fortsatt mulighet for å få den med deg!

Seriedrapsmenn og psykopater

Les gjerne mer om seriedrapsmenn og psykopater her:

 

HVA ER DU SÅ REDD FOR?

Vi har alle kjent på kroppen hvordan det oppleves å prøve nye ting i blant. Spenning, glede og redsel kastet inn i en stor blandemaskin. Opprømthet over at vi våger oss ut i ukjent terreng, og frykt for at vi skal mislykkes. Og det er dessverre ofte denne frykten for at vi ikke er gode nok som stopper oss. Det er den som gjør at mange drømmer ligger nedlåst i en skuff i hjertet vårt. Og det er så synd, så unødvendig. Hva så om vi ikke får det til? Hva så om resultatet ikke ble helt som vi hadde forestilt oss? Vi er uansett en erfaring rikere og har lært noe av det vi gjorde feil. Og var det egentlig så farlig om ikke alt ble som forventet?

Vi mennesker gjør feil, vi faller, børster av oss og reiser oss igjen. Det er slik vi utvikler oss, lærer og forstår. Hvis du bærer på en drøm må du gjøre noe med det. Det er bare du som kan sette drømmen fri. Tenk om du sitter på et sykehjem i en alder av 85 år og angrer bittert på at du ikke fulgte hjertet ditt. Du gjorde ikke engang et forsøk på å realisere drømmene dine. Fordi du var redd for å feile? Redd for hva andre ville si og mene? Redd for din egen utilstrekkelighet? Slutt å tenke slik! Alle mennesker har et potensial til å følge sine drømmer, store som små, det handler bare om å tørre og å satse.

Går du og bærer på en drøm? Hvorfor nøler du med å ta første skritt på veien mot drømmen?

Jeg har lenge ønsket å skrive en barnebok. Ønsket ble ikke mindre etter at jeg fikk barn. Hver eneste kveld sitter jeg med to lyse hoder i armkroken og reiser sammen med dem til eventyrland fulle av troll, prinsesser og drager. Det er så fantastisk å få tilbringe denne tiden med barna etter en travel dag. Vi girer ned og drømmer oss bort til en annen verden. Hver eneste kveld blir jeg overrasket over hvor reflekterte disse to fireåringene er. De stiller gode og betimelige spørsmål og kommer med de artigste kommentarene.

Barn lærer en hel masse gjennom disse historiene, og derfor er lesing en viktig del av barns utvikling. Samtidig er det nettopp derfor det er så vanskelig å skrive barnebøker kontra romaner for voksne. Man skal “snakke med” barna gjennom historien, ikke “snakke til”. Man må legge seg på deres intellektuelle nivå slik at de forstår og blir fanget av fortellingen. Og det er her vi voksne ofte undervurderer barns utvikling. Det må være en historie som lærer barna om samfunnet og hvordan vi behandler våre medmennesker.

Jeg er altså smertelig klar over at kravene til å få utgitt en barnebok er høye. Og det er veldig stor sjanse for at historien min møter låste dører hos de ulike forlagene. Like fullt vil jeg følge drømmen min og prøve. Hva har jeg å tape? En refusjon stikker der og da, men så er den glemt. Barna mine skal uansett få en historie som mammaen deres har skrevet til dem. En historie de kan fortelle til sine barn og barnebarn. Kan du tenke noe så fint! Det er det viktigste.

Jeg får si som Pippi: “Det har jeg aldri gjort før så det klarer jeg helt sikkert”. Kloke ord fra en klok forfatter.

IMG_0684
 

JEG SAVNER DEG

Huset er plutselig så tomt. Det er noe som mangler. Jeg trodde jeg skulle bli glad når du endelig flyttet, men nå kjenner jeg at savnet kommer krypende. Hver morgen står jeg opp og håper på å finne spor etter deg. Og hver morgen blir jeg skuffet. Jeg finner ikke lenger tannkrem på speilet, dopapir utover hele gulvet og sokker som er paret feil. Jeg hadde ikke trodd at dette var noe jeg kom til å savne, men det gjør jeg. Det er jo vanvidd! Men jeg innser at jeg har blitt litt glad i den lille rakkeren. Nå håper jeg at du kommer tilbake igjen. Jeg vet at jeg må vente i nesten elleve måneder, men den som venter på noe rampete…. nei, jeg mener godt;)

Du er velkommen tilbake til oss, Rampenissen!

IMG_0386
 

TÅLER DU ANDRES GLEDE?

Leter du etter feil hos andre? Godter deg når det går dårlig for noen? Rakker du ned på andre for å føle deg bedre selv? Soler du deg i glansen fra andres skuffelser? Er du mer opptatt av å finne svakheter hos andre så du slipper å se på deg selv?

Hva med å heller gjøre hverandre gode, løfte hverandre istedetfor å trykke hverandre ned? Hva med å heller fokusere på de positive sidene hos et menneske, være glad på andres vegne når de oppnår suksess? Hva med å legge sjalusien til side av og til og berømme det andre har fått til?

Teksten nedenfor har jeg ikke skrevet selv, men det er et viktig tema og så vakkert skrevet at jeg bare må dele med dere.

Kunsten å gjøre andre store

Er det frykten i oss som snakker når vi tror vi blir større ved å gjøre andre små? Er det menneskers storhet vi er redde for? Den som leter etter feil i andre, finner feil. Mennesket er feilbarlig. Den som leter etter goder, kan finne noe som kan utvide hjertet. Noe som kan styrke relasjonen, gjøre rommet lettere å puste i og dagene lettere å stige inn i.

Kunsten å gjøre andre store
Illutrasjonsfoto: Shutterstock

Kunsten å gjøre andre store

Kunsten å gjøre andre store

RVTS SØR

 

I 2017 skal jeg “vise fingeren” mer

2016 er snart over. Et år fylt av store endringer i jobbsituasjon, mye latter og glede. Jeg er ingen stor tilhenger av nyttårsforsett, mange stiller alt for høye krav til seg selv og de blir skuffet over seg selv når de ikke klarer å gjennomføre en stund ut i det nye året. Vi må være litt snillere med oss selv og heller gi oss selv en klapp på skulderen for den tiden vi faktisk greide å holde forsettet vårt. Samfunnet rundt stiller nok krav til oss, vi trenger ikke gjøre det samme mot oss selv.

Samtidig synes jeg tanken rundt nyttårsforsett  er god. At man begynner med “rene ark” i et nytt år og at man da vil forbedre noen ting. Dette vil jeg ha mer fokus på i 2017:
1. Sette mer pris på tiden med familie og venner. Ikke vent med å fortelle noen hvor mye de betyr for deg, hvor glad du er i noen og hva du verdsetter hos andre. I morgen kan det være for sent.

2. Spre mer latter, glede og omtanke. Jeg opplever at samfunnet blir kaldere og mer egoistisk. Jeg tror på at man kan smile og le mer i hverdagen for å tine harde hjerter. Hvem kan vel være sur på en som smiler med øynene?

3. “Vise fingeren” inni meg og ikke bry meg når mennesker snakker negativt om meg. Jeg vet hvem jeg er og hva jeg står for og gidder ikke bruke tid på slike mennesker som har et behov for å finne feil hos andre for å føle seg bedre selv. Misunnelse vil jeg prøve å overse. Jeg vil fortsette å glede meg over hva andre får til og heie på de som tør å gjøre noe nytt og annerledes. Vi trenger slike mennesker som følger drømmene sine.

4. Sitte mer i sofaen og gjøre ingenting. Det er faktisk helt i orden av og til. Livet blir fort et jag mellom ting vi skal rekke. Det er viktig å stoppe opp av og til og bare være uten å yte noe. Jeg skal øve på å jage bort den dårlige samvittigheten som skriker at jeg skulle ha vasket noe tøy og ryddet ut av oppvaskmaskinen.

5. Denne er litt flåsete, men jeg liker uttrykket så godt at jeg må ta det med: Bli en bedre utgave av meg selv. Vi har alle et utviklingspotensial. Jeg ønsker å bli en mer tålmodig mamma, ei kone som stresser ned litt, ei venninne og søster som er mer tilstede, ei datter som verdsetter enda mer den kjærligheten jeg gis og ei tante som koser enda mer med nieser og nevøer. Jeg ønsker å gjøre noens dag bedre og være et godt forbilde.

Hva skal du ha fokus på i 2017?

Ønsker alle en fantastisk fin nyttårsaften, om den feires alene eller med noen du er glad i:)

image

Foro: Vestgarden foto