Klarte jeg å motstå fristelsen?

På vei hjem fra Stavanger og hyggelig besøk hos svigerfamilie, stopper vi innom Norwegian Outlet på Ålgård. Vi avslutter besøket med å hamstre provianter til bilturen hjem. Med alle posene fra shoppinga og tvillinger på fem som absolutt skulle sitte i kurva, angret jeg på min manglende interesse for Tetris i mine yngre dager. Alle små lommer i vogna måtte utnyttes.

Vi beveger oss innover i butikken og rasker med oss frukt og drikke, og litt godteri. Ved kjekshylla bråstanser jeg! Hva er det jeg ser?! Jeg setter meg på huk for å komme nærmere. Helt riktig! I hylla fremfor meg ligger det kakemenn! 1. august! Det må være ny rekord.

Jeg er rystet. Butikkene kan ikke utsette mennesker for disse usunne julefristelsene allerede fra sommeren av! Hvor skal dette ende?

Det må være Rampenissene som har lurt butikkene til å ta inn kakemenn allerede nå.

Men jeg klarte å legge pakken fra meg igjen. Ja, jeg er stolt for jeg bare elsker kakemenn! Men om disse hadde vært fra det lokale bakeriet, ville jeg uten tvil gått på en smell! Slik som her:

 

Huset er så stille…

Det har vært så rolig hjemme i syv måneder nå. Ingen tiss på dosetet, ingen tannkremsøl på speilet, ingen rot på kjøkkenet, ingen klær som er dratt rundt i hele huset og ingen gjenglemt, sur melk på kjøkkenbenken. Men vil det vare?

Månedene flyr avsted og snart er det desember igjen. Det er da alt sammen begynner på nytt.
Det nytter ikke å snakke til ham heller fordi han gjør disse tingene i det skjulte mens vi andre sover. Da lusker han seg rundt huset og gjør ugagn. Vi vet aldri hva som møter oss når vi står opp om morgenen.

Har du noen gang tenkt over hvor mange likhetstrekk det er mellom Rampenissen og mannen? Ikke?

Hver desember flytter en liten nisse inn i kjøkkenveggen vår. Det var slik ideen om en bokserie om Rampenissene tok form. Vi måtte jo skape et lite univers for disse små luringene.

Tvillingene våre er nå blitt fem år og de er veldig spente på om den lille rakkeren kommer på besøk i år også. Det er så herlig å se denne barnlige gleden. Tenk om vi voksne kunne beholdt litt av denne livlige fantasien og  troen på en magisk verden der ute et sted. Et sted det er godt å være, et sted vi kan drømme oss bort til når vi trenger et avbrekk. Det er så fantastisk å være med å lage gode barndomsminner rundt juletider og ellers i året.

Er du interessert i å utforske Rampenissenes verden sammen med barna, barnebarna, nieser eller nevøer?
I oktober utgir jeg en barnebok om disse små nissene vi har blitt så glad i hjemme hos oss. Jeg har fått dyktige Liv Sissel Åsen til å illustrere.

Det er mulig å sette seg på liste over forhåndsbestillinger allerede nå (249 kr + evt. frakt). En liten sum pr. solgte bok doneres til en hjelpeorganisasjon for utsatte barn og unge. Bare send ei melding med navn, adresse og mailadresse. Boka egner seg best for barn mellom 3 og 10 år. Boka vil også bli oversatt til dansk.

Følg gjerne rampestrekene på Facebook (Rampenissen) og/eller Instagram (@rampe_nissen).

– Anette

 

Det er vondt og uforståelig

Jeg må innrømme at jeg har litt blandede følelser i forhold til å poste dette innlegget. Grunnen er en frykt for at pårørende vil oppfatte innholdet som støtende. Det er overhodet ikke intensjonen. Jeg kunne latt være å mene noe om saken, men dette er et tema jeg brenner for og jeg tror samfunnet kan og må lære mye av det som har skjedd.

Nok et meningsløst drap og et drapsforsøk har rammet landet vårt. Unge mennesker og deres familier får bakken brutalt revet bort under seg. Det er så vanskelig å forstå, umulig å ta innover seg. Så ufattelig vondt å tenke på foreldre som sitter tilbake og har mistet det kjæreste de har. En sorg jeg som mamma ikke makter å kjenne litt på engang.

Hvordan kunne det skje? Vi som har jobbet med utsatte barn og unge har ofte en litt annen innsikt i hvor galt det kan gå for enkelte som ikke får riktig hjelp. Nå vil jeg presisere at jeg ikke kjenner denne aktuelle saken utover det som blir omtalt i media. Det fremgår der at gjerningspersonen har hatt en vond og vanskelig oppvekst, vært lenge i barnevernssystemet, og gjentatte ganger har personen bedt om hjelp på dramatiske måter. For mange av disse traumatiserte barna blir hverdagen en kamp om å overleve. De blir utsatt for gjentatte traumer; overgrep, svik og krenkelser. Hjernen er konstant i alarmberedskap. Selv når barna senere befinner seg på et trygt sted, kan hjernen fortsatt tro at den befinner seg i fare. En spesiell lyd, ei lukt, en brå bevegelse kan være nok til at traumatiserte barn og unge går inn i overlevelsesmodus (retraumatisering). Da oppfatter de at de er i reell fare og er ikke “tilstede” i virkeligheten.

Det er viktig å bevisstgjøre barn og unge på hvordan disse mekanismene i hjernen fungerer slik at de kan lære seg å gjenkjenne de første tegnene til at de er i ferd med å miste virkelighetsoppfatningen. Deretter må de bli gitt noen verktøy for å håndtere de overveldende følelsene slik at de ikke “forsvinner” bort.

Jeg kjenner som sagt ikke de involverte, men ser saken fra utsiden som en fagperson. Slike teorier fratar ikke enkeltmennesker skyld, men det kan gi en mulig forklaring på det meningsløse. Etterforskningen vil belyse alle sider og forhåpentligvis gi noen svar på det uforståelige. I mellomtiden er det viktig å respektere alle de involverte og være hensynsfulle i kommentarfeltene i ulike sosiale medier og i forhold til hvordan man omtaler saken overfor egne barn og unge.

Det er tydelig at det har vært svikt i mange ledd i forhold til oppfølging av denne unge personen. Samtidig vet jeg at det er lett å fordele skyld i etterkant av slike hendelser. Det blir gitt utrolig mye god hjelp av dyktige fagfolk og vi har et veletablert system for å fange opp og hjelpe barn og unge. Men jeg håper etatene får til et enda tettere og bedre samarbeid. Begrensinger i forhold til tvangsbruk både i barnevernsinstitusjoner og helsevesenet har vært et tema. Svaret fra politikerne er at etatene mangler forståelse for tolkning av loven. Da er det viktig at det gis en grundig opplæring i hvordan loven skal tolkes og fokusere på mulighetene fremfor begrensningene loven gir i forhold til tvangsbruk. Fagpersoner og andre kan fort føle seg maktesløse i slike vanskelige saker og skyve ansvaret over på hverandre istedet for å samarbeide og bruke hverandres kompetanse på tvers av etatene for å sikre et best mulig behandlingstilbud. Men som sagt vet jeg ikke hvordan denne saken er håndtert, så det blir synsing fra mitt ståsted. Jeg håper bare det tverrfaglige samarbeidet kan bli bedre og tettere i fremtidige saker.

Dette er en ufattelig tragedie for alle involverte parter. Uskyldige menneskeliv har gått tapt på den mest uforståelige måte. Mine tanker går til de etterlatte og pårørende.

 

NUGATTI PÅ DOSETET ELLER NOE HELT ANNET?

Da er nissen ute av sekken! I oktober utgir jeg en barnebok om rampete små nisser, og jeg har fått dyktige Liv Sissel Åsen til å illustrere. I fjor flyttet en liten  nisse inn i veggen vår i desember måned:

Illustrasjon: Liv Sissel Åsen

Rampenissen Jomar

  • Jeg lister meg frem når det blir natt,
  • stille som en pusekatt.
  • Jeg roter i hus og i låve,                              
  • jeg kan ikke ligge å sove.
  • Uskyldige rampestreker
  • som mot nissen peker.
  • Nugatti på dosetet,
  • og etter skoene du må lete.
  • Dopapir rundt juletre,                                                            
  • det får barna til å le.                                                             
  • Alt for at barna skal tro
  • at julenissen – han finnes jo!
  • Så blir det jul og alle er gla’,
  • jobben min er ferdig og jeg kan dra.
  • Kanskje vi ses en annen dag?

Det er mulig å sette seg på liste over forhåndsbestillinger allerede nå (249 kr + evt. frakt).  En liten sum pr. solgte bok doneres til en hjelpeorganisasjon for utsatte barn og unge. Bare send ei melding med navn, adresse og mailadresse. Boka egner seg best for barn mellom 3 og 10 år. Boka vil også bli oversatt til dansk.

Ha en nydelig kveld!

Anette

 

VINN LEKKER SKINNVESKE

I samarbeid med http://www.mbdesign.no er jeg så heldig å få gi bort en nydelig stor veske i kalveskinn i valgfri farge til en verdi av 1790 kr til en av mine følgere på Instagram, @author_anette_moe.

Vesken leveres med solid crossover skulderrem og en lekker flettet kortere reim for deg som vil ha det. Reimene kan enkelt tas av og på vesken. Vesken lukkes med magnetknapp på toppen.
Innvendig finner du sort foring og en romslig lomme med glidelås.
Vesken er laget i mykt, høykvalitets kalveskinn. Målene er 37 x 40 cm.

Reklame

 

SELVMORD SOM UNDERHOLDNING

13 gode grunner

Innlegget inneholder spoilere. Av faglige grunner valgte jeg å se Netflix-serien 13 gode grunner. Dette siden jeg er sosialarbeider og har jobbet en del med ungdommer. ”Tenåringsjenta Hannah begår helt uventet selvmord, og en klassekamerat mottar en rekke kassetter der hun forteller historien om hvorfor hun tok dette valget” (netflix.com).

Mobbing

Hannah har ganske nylig flyttet til et nytt sted med foreldrene. Det kommer frem at hun ble utsatt for mobbing på forrige skole og derfor er hun trolig ekstra sårbar når hun begynner på en ny skole. Siden foreldrene er klar over mobbingen og det er mye av grunnen til at ønsker en ny start et annet sted, undrer jeg meg litt over at det virker som om skolen ikke er informert om det alvorlige forholdet. Foreldrene burde ha sørget for at skolen fulgte med i forhold til dette og hadde et opplegg for å fange opp tidlige signaler på at noe var galt. Men først og fremst burde foreldrene ha involvert seg mer i forhold til hvordan datteren hadde det på skolen, men det kan virke som de hadde nok med sine egne bekymringer med butikken deres som stod i fare for å gå konkurs. Men nå gjør jeg akkurat det samme som de involverte gjør i serien – de peker finger og skylder på hverandre for at Hannah begikk selvmord. Ved et selvmord lider alle et tap og det er vanskelig å finne en måte å leve videre på. Behovet er derfor stort for å finne forklaringer og legge skylden over på noen andre. Det er vondt å tenke på hva man selv kunne gjort annerledes og kanskje hindret at noen tok sitt eget liv. Bare en gang i løpet av serien hører jeg en av foreldrene si at de skulle sett hva som foregikk rett under nesene deres. Ellers er det skolen de kjører sak mot for at de ikke fanget opp mobbingen og iverksatte noen tiltak. Det er trolig for vondt for foreldrene å se hele bildet så tidlig i sorgprosessen, og ikke hjelper det heller å se på alt man skulle ha gjort. De er i en sjokkfase og fortrenger mye. Foreldrene burde også vært fanget opp av et system som hjalp dem gjennom sorgprosessen. Å miste et barn må være noe av det verste foreldre kan oppleve.

Psykisk helse

Det at Hannah har opplevd å bli mobbet har gjort at hun har bygget et hardt skall rundt seg selv. Det virker som hun er redd for å slippe andre innpå seg da hun er usikker på hensiktene deres. Hun har utviklet en forsvarsmekanisme for å beskytte seg selv som gjør at andre kan oppfatte henne som frekk og nedlatende. Dette hjelper henne ikke i etableringen av et nytt nettverk. Hun har også vanskeligheter med å la folk be henne om tilgivelse da hun ikke tror de mener det. Hannah er blitt sviktet så mange ganger tidligere at hun fort tolker ting i verste mening, eller legger for mye i det som skjer. Det gjør at hun fort får et stempel som dramaqueen når hun egentlig bare er ensom og ønsker å bli en del av skolemiljøet. Gang på gang blir hun sviktet av jevnaldrende og slike svik svir ekstra mye i en fase av livet der de fleste opplever usikkerhet i forhold til hvem de er.

Foto: Cecilie Moe Bersås

Sliter med å formidle alvorlighetsgraden 

Gjennom de første episodene av serien satt jeg og undret meg over grunnene Hannah oppga som forklaring på selvmordet. Det var hendelser som jeg tenker mange ungdommer opplever på skolen og blant jevnaldrende. Ting ungdommer gjør mot hverandre uten å tenke over hvordan det kan påvirke den andre. Ungdomstiden er tøff. Man skal løsrive seg fra foreldrene og finne sin egen identitet. Ungdom som sliter gjennom lengre tid kan komme til et punkt der selvmord fremstår som eneste utvei. Slik vil de få en slutt på lidelsene og de slipper å være en belastning for dem rundt seg. De har ikke nok livserfaring, og har ikke opplevd at selv den mørkeste tiden blir lysere etter hvert. At tiden sliper de skarpe kantene. Selvmordstanker i kombinasjon med alkohol, kan ofte få fatale følger.

Det viktige støtteapparatet

Det er synd at serien begynner på denne måten. At ikke seerne raskere forstår alvoret i det Hannah har opplevd. Jeg tror det kan være mye av grunnen til at serien blir latterliggjort av mange ungdommer og at de lager støtende memes om temaet. I de siste episodene tilspisser imidlertid alvoret seg. Langt alvorlige temaer som overgrep og omsorgssvikt tas opp. Det er først her det begynner å gå ordentlig opp for meg hvorfor Hannah valgte å ta sitt eget liv. Det vonde er å se at når hun bestemmer seg for å gi livet en siste sjanse og oppsøker rådgiveren på skolen, er det lite hjelp å få. Selv om hun blottlegger seg og forteller om overgrep og mobbing, tar ikke rådgiveren henne tilstrekkelig på alvor og henviser henne ikke videre for å få riktig hjelp og oppfølging. Dette viser viktigheten av at fagfolk får nødvendig opplæring og veiledning i temaer som selvmord, særlig de som jobber med ungdom.

Vær tilstede

Serien er en tankevekker i forhold til at alle mennesker håndterer hendelser ulikt, det handler mye om hva vi har med oss av tidligere erfaringer og hvilket støtteapparat vi har rundt oss. I et dikt Hannah skriver beskriver hun huden sin som “myk og lett å arre”. Det er viktig å snakke med ungdom om psykisk helse. Selvmord er et vanskelig tema, men det er desto viktigere at vi våger å dykke dypere inn i det om vi mistenker at noen vurderer å avslutte livet sitt. Det er viktig å lytte til det de sier og det de ikke sier, ta dem på alvor og vite hvilke behandlingstilbud som finnes. Dette fokuseres det dessverre for lite på i denne serien.

Smitteeffekt

Det er videre et hensyn å ta at slikt fokus som denne serien, kan gi en smitteeffekt blant ungdommer. Vi har sett det tidligere, at flere har tatt livet sitt etter mediedekning av selvmord. En slik serie kan bidra til å normalisere selvmord. Og det at den endelige avgjørelsen for å ta sitt eget liv blir så lite belyst, er urovekkende. Vi får ikke se at hun vurderer alt det vonde hun har opplevd opp mot det som er bra i livet hennes. Det er tydelig at hun har foreldre som er oppriktig glad i henne, men de er lite tilstede når Hannah går gjennom alt det vonde da de selv har store økonomiske bekymringer å ta seg av. Det er ikke noe fokus på alt det gode hun vil miste ved å forlate verden så tidlig, og dermed blir ikke den vanskelige ambivalensen hun må føle synliggjort. Videre kunne scenen der Hannah påfører seg selv to lange, dype kutt i hver arm godt vært utelatt. Ikke for å pynte på den vonde sannheten, men fordi disse scenene røsker bakken bort under deg. Det er i hovedsak ungdom som er målgruppen for denne serien, og jeg mener det hadde vært tilstrekkelig å filme henne etterpå.

Når det er sagt synes jeg serien er engasjerende og vond, skaperne har med andre ord lykkes i å vekke en viktig debatt. Og de unge skuespillerne er ekstremt dyktige og spiller med innlevelse og ekthet. Det er vondt å se hvordan selvmordet påvirker ungdommene som har hatt en relasjon til Hannah. Hvordan de fleste av dem er mest opptatt av å fornekte hendelsene og tenker mer på å redde seg selv. Men underveis går det mer opp for dem og det blir vanskelig for dem å leve med det de har gjort. Samtlige har ikke tenkt over at det de har gjort skulle kunne gjøre så stor skade, og enkelte hendelser er små, men blir store til sammen for en ungdom som sliter i utgangspunktet.

Min dypeste medfølelse går til alle som har opplevd selvmord i sin nære krets. Vi er dessverre alt for mange. Og til alle pårørende og overlevende etter terrorangrepet i Manchester i går.

Trenger du hjelp? Ring døgnåpen telefon på 116 123.

 

DET SPØKER!

Jeg har vært så heldig å få en omvisning på et sted som har en sentral plass i den nye krimboka jeg holder på å skrive. Besøket ga meg tonnevis av inspirasjon til å fortsette å skrive! Det er noe med å være fysisk tilstede på en plass, høre alle lydene, kjenne alle luktene og utforske kriker og kroker med en liten lommelykt.

Jeg våget meg inn et sted de sier det spøker, men jeg turte ikke gå helt inn siden gulvet kunne være litt dårlig. Men jeg traff ikke på noen spøkelser:)

God helg, alle sammen!

– Anette

 
 
 

EN NY BOK BLIR TIL

Nå er jeg endelig i gang med en ny historie. En historie som har fått lov til å ligge i hjernen min og marinere en stund, rett og slett fordi jeg ikke har hatt tid til å ta tak i den og forvandle tanker og ideer om til ord og setninger på PC-en min. Men nå er jeg altså endelig i gang! Og det er en fantastisk følelse! Jeg har ikke tall på alle de nettene fantasien har jobbet på høygir og effektivt skjøvet søvnen bort. Det finnes dessverre ingen av-og-på-knapp på fantasien.

Jeg var så heldig å få en gammel kriminalsak rett i hendene av en bekjent og da var det gjort. Noen uker senere satt jeg på Statsarkivet i Kristiansand og gjorde et tappert forsøk på å tyde side opp og side ned med håndskrevne dokumenter. En gammel avisnotis på noen beskjedne linjer ble brått til over 100 sider saksdokumenter. Jovisst var løkkeskriften de lærte før i tiden nydelig å se på, men den er jo nærmest umulig å tyde for generasjoner som knapt bruker penn og papir lenger! Jeg håper på litt hjelp til å tyde materialet etter hvert.

Reisen er startet og jeg gleder meg til å bli bedre kjent med de ulike karakterene mine, og til å ta dere med på eventyret.

Ønsker dere alle en nydelig dag!

-Anette