Det er vondt og uforståelig

Jeg må innrømme at jeg har litt blandede følelser i forhold til å poste dette innlegget. Grunnen er en frykt for at pårørende vil oppfatte innholdet som støtende. Det er overhodet ikke intensjonen. Jeg kunne latt være å mene noe om saken, men dette er et tema jeg brenner for og jeg tror samfunnet kan og må lære mye av det som har skjedd.

Nok et meningsløst drap og et drapsforsøk har rammet landet vårt. Unge mennesker og deres familier får bakken brutalt revet bort under seg. Det er så vanskelig å forstå, umulig å ta innover seg. Så ufattelig vondt å tenke på foreldre som sitter tilbake og har mistet det kjæreste de har. En sorg jeg som mamma ikke makter å kjenne litt på engang.

Hvordan kunne det skje? Vi som har jobbet med utsatte barn og unge har ofte en litt annen innsikt i hvor galt det kan gå for enkelte som ikke får riktig hjelp. Nå vil jeg presisere at jeg ikke kjenner denne aktuelle saken utover det som blir omtalt i media. Det fremgår der at gjerningspersonen har hatt en vond og vanskelig oppvekst, vært lenge i barnevernssystemet, og gjentatte ganger har personen bedt om hjelp på dramatiske måter. For mange av disse traumatiserte barna blir hverdagen en kamp om å overleve. De blir utsatt for gjentatte traumer; overgrep, svik og krenkelser. Hjernen er konstant i alarmberedskap. Selv når barna senere befinner seg på et trygt sted, kan hjernen fortsatt tro at den befinner seg i fare. En spesiell lyd, ei lukt, en brå bevegelse kan være nok til at traumatiserte barn og unge går inn i overlevelsesmodus (retraumatisering). Da oppfatter de at de er i reell fare og er ikke “tilstede” i virkeligheten.

Det er viktig å bevisstgjøre barn og unge på hvordan disse mekanismene i hjernen fungerer slik at de kan lære seg å gjenkjenne de første tegnene til at de er i ferd med å miste virkelighetsoppfatningen. Deretter må de bli gitt noen verktøy for å håndtere de overveldende følelsene slik at de ikke “forsvinner” bort.

Jeg kjenner som sagt ikke de involverte, men ser saken fra utsiden som en fagperson. Slike teorier fratar ikke enkeltmennesker skyld, men det kan gi en mulig forklaring på det meningsløse. Etterforskningen vil belyse alle sider og forhåpentligvis gi noen svar på det uforståelige. I mellomtiden er det viktig å respektere alle de involverte og være hensynsfulle i kommentarfeltene i ulike sosiale medier og i forhold til hvordan man omtaler saken overfor egne barn og unge.

Det er tydelig at det har vært svikt i mange ledd i forhold til oppfølging av denne unge personen. Samtidig vet jeg at det er lett å fordele skyld i etterkant av slike hendelser. Det blir gitt utrolig mye god hjelp av dyktige fagfolk og vi har et veletablert system for å fange opp og hjelpe barn og unge. Men jeg håper etatene får til et enda tettere og bedre samarbeid. Begrensinger i forhold til tvangsbruk både i barnevernsinstitusjoner og helsevesenet har vært et tema. Svaret fra politikerne er at etatene mangler forståelse for tolkning av loven. Da er det viktig at det gis en grundig opplæring i hvordan loven skal tolkes og fokusere på mulighetene fremfor begrensningene loven gir i forhold til tvangsbruk. Fagpersoner og andre kan fort føle seg maktesløse i slike vanskelige saker og skyve ansvaret over på hverandre istedet for å samarbeide og bruke hverandres kompetanse på tvers av etatene for å sikre et best mulig behandlingstilbud. Men som sagt vet jeg ikke hvordan denne saken er håndtert, så det blir synsing fra mitt ståsted. Jeg håper bare det tverrfaglige samarbeidet kan bli bedre og tettere i fremtidige saker.

Dette er en ufattelig tragedie for alle involverte parter. Uskyldige menneskeliv har gått tapt på den mest uforståelige måte. Mine tanker går til de etterlatte og pårørende.

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *