MIN MØRKE, FORSKRUDDE HJERNE

I dag tok jeg meg en løpetur i skogen. Jeg har bestemt meg for å bli flinkere til å trene mer ute nå som det er så fint vær, i stedet for å svette inne på tredemølla. Det er helt fantastisk å koble ut verden og bare la tankene få fritt spillerom. Samtidig er det nettopp det som ofte blir en utfordring for min del. Jeg pleier alltid å spøke med at jeg må ha en feilkobling i hjernen et sted, dette fordi jeg er en spesialist på å snu de meste idylliske situasjoner til skrekkhistorier:) En digg løpetur i skogen i nydelig vær og med fuglesang som kiler i ørene, kan fort utarte seg til det verste marerittet. Og når jeg da i tillegg finner det for godt å legge løpeturen forbi det ene stedet jeg bruker som åsted i en av krimbøkene mine, ja da er det gjort:) Forlatte brøyteploger og annet skrap langs løperuten min setter tankene i sving. Hvem har kastet fra seg dette? Hvor er de nå? Bor de i ei rønne her inne i skogen og speider etter ensomme løpere? Filmer som “Wrong turn” dukker opp i hukommelsen. Skrekk og gru! Hva slags lyd var det? En kvist som knakk? Tung pusting bak den enorme trestammen der borte? Jeg kikker like mye bak meg som foran når jeg løper og det er et under at jeg ikke faller. Jeg nærmer med åstedet mitt, et åsted jeg selv har konstruert oppi mitt litt vel fantasifulle hode, men like virkelig til tross for det. Den gamle rønna av ei hytte står det fortsatt, og liksom stirrer på meg med skitne, knuste vindusflater. Jeg setter opp tempoet, risikerer å få en alvorlig kink i nakken idet jeg løper forbi og ikke våger å ta blikket fra hytta. Puster lettet ut idet jeg er trygt forbi. Men hva finner jeg lenger inn i skogen? I en lysning står et hagebord og tre tilhørende stoler! Og på toppen av det hele har noen pyntet bordet med en kunstig blomsteroppsats! Hjelpes! Hvem bruker dette stedet, midt i skogen, som sin private veranda?! Løpeturen er brått over. Jeg snur, spurter forbi åstedet og løper til jeg kjenner blodsmaken i munnen. Effektiv trening, om ikke annet:) Fornuften sier at den største faren jeg kan møte på i skogen her på rolige sørlandet, er gigantiske hoggormer med enorme tenner eller en brunstig elgokse, men i mitt hode skjer det mye mer spennende ting:) God inspirasjon å hente i skogen, så nå blir det rett hjem og skrive:)

Jeg slår nok en gang fast at hjernen til krimforfattere ikke fungerer helt som hjernen til mer normale mennesker:) Jeg er sikker på at det hadde blitt oppdaget en feilkobling under topplokket mitt om jeg noen gang fikk utført en hjerneskanning:) Jeg lever imidlertid god med min lille skavank.  Men nå kan ikke jeg svare for dem som må omgås meg daglig:) Hihi:)

Juhu! Jeg overlevde!:)

 

KONKURRANSE

I samarbeid med By Who er jeg så heldig å få gi bort ei nydelig, sort terracotta-krukke på Instagram, @anette_moe_author:)

By Who er et norsk interiør- og accessoriesmerke som ble startet i 2012. De samler inspirasjon fra alle verdens hjørner, og er spesielt glad i farger og flotte mønstre http://www.bywho.no/

Ønsker alle en nydelig lørdagskveld:)

IMG_5988
 

NÅR FERIEN REGNER BORT…

Da må vi finne på andre ting enn den planlagte båtsommeren vi så for oss. I dag var vi med tvillingskattene i badelandet i Kristiansand Dyrepark. Det er alltid stas, og det er fire stk slitne barn og voksne som vender nesa hjem igjen:)

Vi måtte selvsagt en tur utendørs også, men det var i kaldeste laget når det striregnet. Spennende var det uansett. Foreldrene synes det er veldig gøy i de mange store skliene, bare synd barna er for små enda. Hihi… Da må vi renne på tur:)

image1 (14)image1 (15)

http://www.dyreparken.no/Badelandet/

 

VI UPERFEKTE PERFEKSJONISTER

Vi uperfekte perfeksjonister

Perfeksjonisme det første ordet som dukker opp i hodet mitt når jeg skal gjøre et forsøk på å beskrive samfunnet vårt. De fleste kjenner seg nok igjen i beskrivelsen av et strebersamfunn der prestasjons- og beundringskulturen står sterkt. Det handler om å komme seg høyest mulig opp på den såpeglatte karrierestigen, ha den flotteste villaen i det beste boligstrøket, og utenfor en dobbel garasjeport skal det stå ikke bare en, men gjerne tre fete biler, en til kona, en til mannen og en bil som kun brukes på godværsdager, og sist, men ikke minst dreier det seg om å skape et bilde av den perfekte familien. Barn som stiller velflidde på skolen i dyre designerklær, skolesekker i det riktige merket og det nyeste og dyreste sportsutstyret som finnes på markedet. Alt tilsynelatende perfekt, men hva skjuler seg egentlig bak hvite stakittgjerder og nystrøkne blondegardiner? Og hva gjør dette evige jaget om å være best med oss som mennesker?

Hjemme i stuen min henger det et skilt med teksten: “Happiness is not a destination – it is a way of life”. Jeg synes dette er en god påminnelse til oss alle i en travel hverdag. I vår søken etter et lykkelig liv, må vi ikke glemme å glede oss over de små tingene. De hverdagslige, men viktige hendelsene som fyller dagene med mening. Livet er her og nå.

I en gjennomsnittlig familie i 2016 jobber begge foreldrene, det er slik samfunnet er organisert. Det er ikke som for 30-40 år siden da normen var at mødrene var hjemmeværende med barna. I 2002 ble det innført full barnehagedekning og lovfestet rett til barnehageplass, og med jevne mellomrom vurderes det om kontantstøtten for ettåringer skal fjernes, med det utfall at det vil bli enda vanskeligere for familier å ta valget om å være litt lenger hjemme med barna etter svangerskapspermisjonen er over. Jeg vet at flere familier som i dag likevel velger denne løsningen, kjenner på negative holdninger i forhold til dette. At de ikke er gode nok fordi de ikke bidrar med noe i samfunnet. Å oppdra barn er ikke lenger tilstrekkelig “arbeid”. I dag skal vi mennesker klare alt, vi er på en måte blitt supermennesker, eller det er i hvert fall det vi ønsker at andre skal tro om oss. For å ikke falle utenfor normalen, er det best å hoppe på høyhastighetstoget som raser gjennom samfunnet vårt. De som blir stående igjen på perrongen og heller velger å ta en rolig spasertur til skolen med barna sine om morgenen fordi de ikke må haste av sted til jobb, som er hjemme og kan ta imot barna etter skolen så de slipper enda lengre dager ved å måtte gå på SFO, som har god tid til å hjelpe med lekser og ikke har hastverk med å få laget ferdig middagen fordi det nærmer seg leggetid, forteller at de ofte opplever å få stikkende kommentarer fra andre såkalte “superforeldre” som syntes å mestre alt. Fulltidsjobber, gjerne noen verv i ulike foreninger, barn som deltar på tre-fire fritidsaktiviteter, og et hus som ser ut som bildene i interiørmagasiner. Og som om ikke det var nok, skal vi skvise inn tid til å trene også i det stramme tidsskjemaet vårt. Det finnes ikke lenger noe som heter “å eldes med stil”. Det sies at 30 er det nye 20 og 40 er det nye 30, og mange godt voksne kvinner kunne like gjerne plukket ut klærne fra tenåringsdatterens garderobe. Og viktigst av alt er å vise omverdenen, da særlig gjennom sosiale medier, hvor perfekt livene våre er. Når barna endelig er i seng, men også når de er oppe, går derfor mye av tiden med til å oppdatere statusen sin på Facebook, legge ut skrytebilder av hjem og familie på Instagram, og holde seg oppdatert på andres ?perfekte? liv. Ja, vi gjør det nesten alle sammen. Alt så vi kan føle oss litt bedre selv, godte oss over andres mindre perfekte liv. Vi blir narsissistiske. Paradokset er at familien ofte  lider som følge av dette, sosiale medier stjeler dyrebar tid med våre nærmeste.

Vi ønsker oss barn, men har vi egentlig tilstrekkelig tid til dem i den stramme timeplanen vår? Er det riktig at barna våre skal ha lengre dager på skolen og i barnehagen, enn det vi voksne har på jobb? Blir man egentlig mer lykkelig av å ha en god økonomi, en respektert stilling i arbeidslivet, og en visshet om at andre ser opp til oss? Den såkalte “tidsklemma” er en velkjent problematikk for de fleste av oss. Jeg er selv tvillingmamma, jobber, og har en mann med en offshorestilling. Med andre ord er “tidsklemma” en altfor kjent gjest hjemme hos oss.  Vi føler konstant at vi ikke strekker til, men vil ikke innrømme det for da slås det sprekker i den perfekte fasaden, og den krakelerer som tørr maling. Men hva signaliserer vi da som rollemodeller til barna våre? At det ikke er lov å be om hjelp, at det ikke er akseptert at man sier at man ikke mestrer alt. Vi gir dem umulige forventninger å leve opp til. Og den dårlige samvittigheten for at vi ikke har tid, er størst overfor barna våre. For å dempe dette ubehaget gir vi barna våre omtrent alt de peker på, og mer til. Vi ser mellom fingrene med mye av den negative atferden de utviser, uten å tenke over at de ofte roper høyere og høyere for å få de voksnes oppmerksomhet. Hva blir utfallet?  Det vokser opp en generasjon som lærer at voksne forsøker å kompensere med materielle ting i stedet for å gi barna sine det de trenger mest av alt, nemlig tiden vår. Den halvtimen vi alltid sitter igjen på jobb etter kontortid for å ta unna toppene. De trenger å bli sett og hørt. De trenger at vi setter oss ned sammen som en familie rundt middagsbordet og bruker god tid på å snakke om hvordan dagen deres har vært uten at vi konstant kikker på klokken for å kontrollere at vi ikke kommer for sent til fotballtreningen, korøvelsen eller speideren.

Barn og unge trenger struktur og grenser, det skaper forutsigbarhet og trygghet. De må lære hvor grensene går for å kunne fungere i et samfunn som stiller krav og forventninger. De må lære å se andres behov, dette er særlig viktig siden det kan virke som flere unge i dag i liten grad selv føler at de har blitt sett. Et økende antall barn og unge har behov for hjelp, blant annet fordi de ikke klarer å leve opp til forventningene som stilles. De sliter med å være perfekte “supermennesker”, og møter stadig nederlag og skuffelser. Jeg synes det er betimelig å spørre seg hva utfallet av en slik samfunnsutvikling vil bli. Ulykkelige mennesker? Mennesker som ikke føler de duger til noe som helst? Mennesker som setter så høye forventninger og krav til seg selv at gapet mellom hva de ønsker og hva som er realistisk å få til, kan føre til et stygt fall som gjør det vanskelig, og enkelte ganger umulig, å reise seg igjen? Vi må ikke være “på topp” hele tiden, vi må ikke lykkes i alt vi gjør, vi må lære å senke skuldrene litt, vi må lære å være MENNESKER. Vi er ikke perfekte, vi gjør feil, og det er disse feilene vi lærer av. Det er ofte de vanskelige periodene som ofte gjør oss til bedre mennesker, styrker oss og gir oss økt innsikt og forståelse for andres smerte. Vi må lære å si til oss selv og andre at vi er gode nok!