HAR HAN DREPT FLERE GANGER?

Det er sjelden en drapssak har plaget meg mer enn det tragiske u-båtmysteriet i København. Det finnes så mange ubesvarte spørsmål. Hele saken er surrealistisk. Hva skjedde egentlig den kvelden journalisten forsvant? Teoriene er mange. Var det et overgrep som gikk fullstendig galt, et såret mannlig ego som tok sin hevn, eller var det en syk trang som plutselig overmannet gjerningspersonen? Isolert i en u-båt sammen med sin overfallsmann, ville journalisten hatt små sjanser til å unnslippe. Det er så vondt å tenke på. Og det spørsmålet som plager meg mest; har personen drept tidligere? Jeg leser at gjerningspersonen vurderes opp mot et lignede drap som ble begått da han var kun 15 år gammel. Det er en veldig ung alder til å begå en slik grotesk handling, men det har skjedd før. I følge mediene skal mistenkte ha befunnet seg i området der liket ble funnet i 1986.

Vi mennesker har en trang til å forstå, finne en forklaring på det uforklarlige. I denne saken er det antakelig kun to personer som sitter med den hele og fulle sannheten. Den ene er brakt til taushet og vil aldri få mulighet til å fortelle sin historie, den andre sitter varetektsfengslet og har endret sin forklaring om hva som egentlig skjedde en rekke ganger. Han innrømmer nå å ha dumpet liket i sjøen etter det som skal ha vært et uhell ombord i u-båten. Det uforståelige oppi det hele er hvorfor liket er skjendet og partert?

Professor James H. Fallon ved Universitet i California er anerkjent for sine analyser av hjerneskanninger. En studie av hjerneskanninger av drapsmenn avdekket blant annet at de hadde mangler på området som styrer menneskers urinstinkt, som temperament og impulsivitet. Familie til den drapsmistenkte forteller om en mann som ikke kunne klart å drepe en flue engang. Kollegaer forteller om en temperamentsfull person, men han var aldri fysisk utagerende. Han beskrives videre som en eksentrisk person. Disse uttalelsene får meg til å tenke på hvor godt vi egentlig kjenner menneskene i livet vårt? Hvem er den ensomme mannen som bor vegg i vegg? Hva gjør han inne i leiligheten sin hele dagen? Hva med den unge kvinnen som bor tvers over gaten? Hun som stadig kommer med nye blåmerker i ansiktet og på kroppen. Hva er deres historie og hvordan har den formet dem?

Det er det vonde og mørke i menneskers liv jeg skriver om i bøkene mine. Hemmeligheter mennesker ville ofret mye for å holde skjult for omverdenen. Låse bort på trange, kalde loft og kaste nøkkelen i langt bort. Hva var det den mistenkte i denne saken ville skjule? Fascinasjonen min er størst for mennesker som begår grufulle handlinger som drap, tortur og mishandling. Særlig seriedrapsmenn vekker både nysgjerrighet og harme i meg. De som dreper igjen og igjen, tilsynelatende uten anger. Hvor gikk det galt i utviklingen deres? Hvordan ser historien deres ut hvis man plukker den fra hverandre, bit for bit som i et puslespill? Hva vil vi finne? Og vil vi tåle det vi finner?

Den kanadiske psykologiprofessoren Robert D. Hare har forsket på psykopater og seriedrapsmenn i en årrekke. Han startet med å kartlegge psykopaters grunnleggende personlighetstrekk, med hovedvekt på deres manglende evne til empati. Professoren utførte et eksperiment på en rekke seriedrapsmenn der hjerneaktiviteten deres ble målt. De ble vist flere ord, både ekte og oppdiktede, og deretter bedt om å peke på forskjellen på dem. Flere av ordene var såkalte “følelsesladde ord” som vil vekke en reaksjon hos leseren. Men de som deltok i eksperimentet derimot, viste ingen følelsesmessig forskjell på ord som “voldtekt” kontra “bord”. Den drapsmistenkte fremstod som relativt rolig og samlet da han ble intervjuet like etter at han ble reddet ut av den synkende u-båten sin. Enda han visste hva som hadde skjedd nede i det mørke havet. Og han stod lenge hardnakket på at han hadde sluppet journalisten i land kvelden før forliset. Hva sier dette om en person? Trodde han virkelig ikke at folk ville forstå at noe var alvorlig galt? Hvordan klarte han å holde seg så kald og rolig? Det skremmer meg.

Psykopater finnes i alle samfunnslag, ikke minst finner man mange psykopater i høye stillinger i anerkjente firmaer verden over. Psykopatiske kvaliteter er nemlig ofte de samme kvalitetene som en god leder besitter: Karisma og sjarm. De færreste psykopater blir imidlertid drapsmenn. James H. Fallon er overbevist om at oppvekst og miljø spiller en minst like viktig rolle som hjernen og genetikk i spørsmålet om hvorfor noen blir drapsmenn og andre ikke. Dersom man har psykopatiske trekk og i tillegg har hatt en vanskelig oppvekst, er man mer utsatt for å ende opp som en drapsmann. Mange av dem som begår drap har hatt en vond barndom. De har ikke opplevd den nødvendige tryggheten og ikke fått gode tilknytningserfaringer til sine omsorgspersoner, som er av avgjørende betydning for utviklingen, og særlig utviklingen av følelser. Helt siden Sigmund Freuds psykoanalytiske teori revolusjonerte vår tenkning om barndommens betydning, har vi godtatt at de første leveårene bestemmer mye om hvordan resten av livet blir. Nå vet jeg så godt som ingenting om den mistenktes barndom, men jeg leser noe om en gutt som har måttet klare seg mye selv gjennom oppveksten. Og jeg kan heller ikke uttale meg om mistenkte har psykopatiske trekk fordi jeg ikke kjenner ham

Samtidig påstår jeg ikke at alle som begår eksempelvis drap, har hatt en vond oppvekst.  En vond barndom eller lignende er ingen unnskyldning for grusomme handlinger, men det kan være en forklaring. Det kan si noe om hvorfor personen ble som han ble. Hva som formet ham som menneske. Er det noe vi mennesker har et enormt behov for, så er det nettopp å finne en forklaring på ting, motivet. Men det hadde virkelig vært interessant å få muligheten til å intervjue mistenkte i fengsel en gang. Gå i dybden på hva som skjedde og hva som har skjedd i mistenktes liv opptil det fatale tidspunktet.

Mine tanker går til de pårørende på begge sider av denne saken. Jeg håper sannheten kommer for en dag slik at de etterlatte kan få en slags avslutning.

Referanser:
Fox, James Allan & Levin, Jack: Extreme killing: Understanding Serial and Mass Murder, Sage Publications, 2005
Moe, Anette: Dødssynd, Publica Bok, 2009
Moe, Anette: Skjebnens harde hånd, Publica Bok, 2011
Dokumentarserie: «Are you Good or Evil?», BBC knowledge, 2011

 

ENDELIG KAN JEG FORTELLE DET!

Og det har jeg gledet meg til! Nylig fikk jeg en telefon fra en hyggelig journalist i Magasinet Reiselyst. Hun kunne fortelle meg at jeg hadde vunnet en sykkelferie for to til Italia. Jeg trodde først ikke mine egne ører. Det var jo helt fantastisk! Men stemmen i andre enden kunne bekrefte at det stemte:)

Tankene vandret til bølgende åkrer, grønne olivenlunder, bugnende vinranker og nydelig lavendelduft. Og tenk å få muligheten til å lukte, føle og kjenne på stedene vi skal besøke. På sykkelsetet får man ordentlig tid til å ta inn inntrykkene.

“Turen, som er en gruppetur arrangert av Oliven Reiser, starter i Roma, der det blir to hele dager med sightseeing på to hjul, langs Den evige stads ferdselsåre Tiber, i Akveduktparken og blant antikke verdensmonumenter i det gamle Roma.
Videre går turen ut på den over 2000 år gamle, romerske veien Via Appia, gjennom idyllisk landskap, koselige landsbyer og vingårder, med overnatting på bondegård underveis. Turen avsluttes så langs Lazios fine kyst til hvitvaskede Sperlonga” (http://www.magasinetreiselyst.no/konkurranser/klar-sykkeltur-italia).

Det høres ut som en drøm, og det er jeg helt sikker på at det blir også. Vi må nok klype oss i armen både fem og ti ganger i løpet av denne vidunderlige ferien. Jeg er så heldig å få med meg min skjønne søster på turen. Vi skal virkelig skape minner for livet. Vi drar 23. september og du kan følge reisen vår gjennom daglige oppdateringer på bloggen til magasinetreiselyst.no.

Tusen takk til Magasinet Reiselyst og Oliven Reiser for denne fantastiske muligheten!

 

LEKNE VOKSNE

I går skrev jeg en bloggpost om hvor sint og trist jeg er over hvordan mange av oss voksne oppfører oss i sosiale medier. Hvordan unge mennesker får de styggeste merkelappene klistret på seg av personer som kunne vært foreldrene deres. Og det i full offentlighet! Men at det skal være mobbing, nei det er de voksne ikke enige i! De unge har misforstått begrepet mobbing. Hvis man stikker hodet frem må man tåle drittslenging og usaklige kommentarer…

Å “skrive ut” følelser

Nå kjenner jeg at blodet begynner å pumpe igjen, det var ikke meningen. Jeg bruker ofte skriving som en form for “terapi”, og i går hadde jeg et behov for å “skrive ut” dette sinnet som jeg følte overfor hensynsløse nettroll som tydeligvis har fritidsproblemer. Og skrivingen fungerte. Ettter at innlegget var publisert, ble jeg mye roligere. Jeg ble glad da jeg så hvor mye saken engasjerte og hvor mange som er enige. Kanskje vi kan snu utviklingen likevel? Sammen.

Finn barnet i deg

Etter at jeg var ferdig med blogginnlegget, satte jeg meg for å jobbe med et barnebokmanus. Det var ubeskrivelig deilig å flykte inn i barnas fantasiverden etter å ha vært med på en Berg-og-dalbane av følelser. Vi voksne glemmer ofte å “leke”. Med det mener jeg at vi ofte tar alt så alvorlig. Man er aldri for gammel til å være litt barnslig, le og bare nyte øyeblikket. Jeg kan ihvertfall bli flinkere til å senke skuldrene og finne tilbake til barnet i meg selv. Her har jeg mye å lære av tvillingene våre på fem. Gjennom lek utvikler barn motoriske-, kognitive-, kommunikative-, og sosiale ferdigheter. Leken er identitetsskapende og bidrar til at barn får en forståelse av seg selv på en rekke områder (barnehagenett.no). Skap noen gode minner sammen med barna  gjennom lek.

Barn og lesing

I fjor begynte jeg å skrive på en barnebok. Jeg beveget med fra krimsjangeren til barneboksjangeren. Det var litt av et hopp! Men når man har små og leser mye for dem, blir man inspirert til å skrive noe selv. En historie med en god moral som kan lære barna noe. Lesing er, som lek, en utrolig viktig del av barns utvikling.

Rampenissen

Hver desember flytter en liten nisse inn i kjøkkenveggen vår. Det var slik ideen om en bokserie om rampenissene tok form. Vi måtte jo skape et lite univers for disse små luringene. De små nissene som gjør så mye nisseramp mens alle andre i huset sover. Pakker juletreet inn i dopapir, og gjemmer skoene i huset.

Tvillingene er veldig spente på om den lille rakkeren kommer på besøk i år også. Det er så herlig å se denne barnlige gleden. Tenk om vi voksne kunne beholdt litt av denne livlige fantasien og  troen på en magisk verden der ute et sted. Et sted det er godt å være, et sted vi kan drømme oss bort til når vi trenger et avbrekk. Det er så fantastisk å være med å lage gode barndomsminner. Og gjennom rampenissen fikk mammaen virkelig leke mens barna var i seng:) Men nisserampen måtte ikke gi for mye søl og rot siden det var jeg som måtte rydde opp igjen:)

Er du interessert i å utforske Rampenissenes verden sammen med barna, barnebarna, nieser eller nevøer?
I oktober utgir jeg en barnebok om disse små nissene vi har blitt så glad i hjemme hos oss. “Klokka som forsvant – en bokserie om rampenissene”. Jeg har fått dyktige Liv Sissel Åsen til å illustrere.

Det er mulig å sette seg på liste over forhåndsbestillinger allerede nå (249 kr + evt. frakt). En liten sum pr. solgte bok doneres til en hjelpeorganisasjon for utsatte barn og unge. Bare send ei melding med navn, adresse og mailadresse. Boka egner seg best for barn mellom 4 og 9 år. Boka vil også bli oversatt til dansk.

Følg gjerne rampestrekene på Facebook (Rampenissen) og/eller Instagram (@rampe_nissen).

Ønsker alle en nydelig dag!

– Anette

 

VI VOKSNE MÅ SLUTTE Å MOBBE!

Jeg er sint. Nei, jeg er faktisk forbanna! Etter at nyheten om at en kjent norsk blogger trekker seg fra ”Skal vi danse”, ble lagt ut, kort tid etter at nyheten om at hun og samboeren avlyste bryllupet, har kommentarfeltene på sosiale medier kokt over. IGJEN! Forferdet leser jeg noen kommentarer før jeg legger telefonen hardt ned på bordet. Mange av kommentarene jeg leser er skrevet av voksne. Mennesker som kunne vært foreldrene til bloggeren. De lirer av seg all verdens gørr som ikke har noe med saken det skrives om å gjøre i det hele tatt. De stygge ordene hagler over den unge kvinnen. Hun er en ustabil mor, et surrehue, kjendiskåt, en vits og det er hårreisende at hun ikke kan lage mat! Dette er bare et lite utklipp av alt som skrives. Når noen unge mennesker (som viser seg langt mer ansvarlige enn disse voksne) kommenterer at de er rystet over de voksne som mobber, får de til svar at de må slutte å misbruke ordet mobbing! At de ikke vet hva mobbing er! At offentlige personer som stikker hodet frem må tåle såpass.

Nei! INGEN skal måtte tåle slik usaklig drittslenging. Og ja, jeg mener det er mobbing. Feige voksne mennesker (i dette tilfellet) som gjemmer seg bak en skjerm og hamrer løs på tastaturet om en person de overhodet ikke kjenner. Personen som får denne harmen rettet mot seg har ikke muligheten til å forsvare seg, annet enn å svare tilbake i samme kommentarfelt, og da blir svaret ofte vridd til noe negativt. Ikke skriv noe du ikke ville sagt direkte til vedkommende. Vi er ikke akkurat noen gode rollemodeller for barna våre. Hvis vi voksne ikke kan oppføre oss og snakke til hverandre i en rolig og ordentlig tone, hvordan skal vi da kunne forvente at barn og unge skal gjøre dette? Av og til må vi se oss selv i speilet.

Foto: Cecilie Moe Bersås

Vi har alle rett til våre meninger, men av og til kan vi holde dem for oss selv. Ofte har jeg lyst til å tørke meg en viss plass med ytringsfriheten! Til vanlig er jeg veldig glad for at det er ytringsfrihet her i landet, men ikke når den brukes til å snakke stygt om navngitte personer i det offentlige rom. Da tjener ikke ytringsfriheten til noe godt!

Vær et medmenneske! Ta hensyn! Det er ikke opp til oss å dømme, vi har ikke vært i situasjonen og vet ikke alle fakta. Derfor skal vi holde munn!
Nå vet jeg at jeg antakelig kommer til å få en del negative kommentarer om det jeg skriver, men også om meg som person. Det er helt i orden at folk uttaler seg om en sak på en voksen og sivilisert måte, men skal du være usaklig og lire av deg påstander om meg som person, må du ta det med meg personlig. Jeg er ikke feilfri, ingen er feilfrie, men jeg synes vi alle skal gå i oss selv og tenke gjennom hvordan vi fremstår på sosiale medier. Fokuset burde ligge på å løfte hverandre og være glad på andres vegne. Ikke rive hverandre ned. Misunnelse skaper stygge nettroll. Vi må bekjempe denne utviklingen sammen.

 

Klarte jeg å motstå fristelsen?

På vei hjem fra Stavanger og hyggelig besøk hos svigerfamilie, stopper vi innom Norwegian Outlet på Ålgård. Vi avslutter besøket med å hamstre provianter til bilturen hjem. Med alle posene fra shoppinga og tvillinger på fem som absolutt skulle sitte i kurva, angret jeg på min manglende interesse for Tetris i mine yngre dager. Alle små lommer i vogna måtte utnyttes.

Vi beveger oss innover i butikken og rasker med oss frukt og drikke, og litt godteri. Ved kjekshylla bråstanser jeg! Hva er det jeg ser?! Jeg setter meg på huk for å komme nærmere. Helt riktig! I hylla fremfor meg ligger det kakemenn! 1. august! Det må være ny rekord.

Jeg er rystet. Butikkene kan ikke utsette mennesker for disse usunne julefristelsene allerede fra sommeren av! Hvor skal dette ende?

Det må være Rampenissene som har lurt butikkene til å ta inn kakemenn allerede nå.

Men jeg klarte å legge pakken fra meg igjen. Ja, jeg er stolt for jeg bare elsker kakemenn! Men om disse hadde vært fra det lokale bakeriet, ville jeg uten tvil gått på en smell! Slik som her:

 

Huset er så stille…

Det har vært så rolig hjemme i syv måneder nå. Ingen tiss på dosetet, ingen tannkremsøl på speilet, ingen rot på kjøkkenet, ingen klær som er dratt rundt i hele huset og ingen gjenglemt, sur melk på kjøkkenbenken. Men vil det vare?

Månedene flyr avsted og snart er det desember igjen. Det er da alt sammen begynner på nytt.
Det nytter ikke å snakke til ham heller fordi han gjør disse tingene i det skjulte mens vi andre sover. Da lusker han seg rundt huset og gjør ugagn. Vi vet aldri hva som møter oss når vi står opp om morgenen.

Har du noen gang tenkt over hvor mange likhetstrekk det er mellom Rampenissen og mannen? Ikke?

Hver desember flytter en liten nisse inn i kjøkkenveggen vår. Det var slik ideen om en bokserie om Rampenissene tok form. Vi måtte jo skape et lite univers for disse små luringene.

Tvillingene våre er nå blitt fem år og de er veldig spente på om den lille rakkeren kommer på besøk i år også. Det er så herlig å se denne barnlige gleden. Tenk om vi voksne kunne beholdt litt av denne livlige fantasien og  troen på en magisk verden der ute et sted. Et sted det er godt å være, et sted vi kan drømme oss bort til når vi trenger et avbrekk. Det er så fantastisk å være med å lage gode barndomsminner rundt juletider og ellers i året.

Er du interessert i å utforske Rampenissenes verden sammen med barna, barnebarna, nieser eller nevøer?
I oktober utgir jeg en barnebok om disse små nissene vi har blitt så glad i hjemme hos oss. Jeg har fått dyktige Liv Sissel Åsen til å illustrere.

Det er mulig å sette seg på liste over forhåndsbestillinger allerede nå (249 kr + evt. frakt). En liten sum pr. solgte bok doneres til en hjelpeorganisasjon for utsatte barn og unge. Bare send ei melding med navn, adresse og mailadresse. Boka egner seg best for barn mellom 3 og 10 år. Boka vil også bli oversatt til dansk.

Følg gjerne rampestrekene på Facebook (Rampenissen) og/eller Instagram (@rampe_nissen).

– Anette

 

Det er vondt og uforståelig

Jeg må innrømme at jeg har litt blandede følelser i forhold til å poste dette innlegget. Grunnen er en frykt for at pårørende vil oppfatte innholdet som støtende. Det er overhodet ikke intensjonen. Jeg kunne latt være å mene noe om saken, men dette er et tema jeg brenner for og jeg tror samfunnet kan og må lære mye av det som har skjedd.

Nok et meningsløst drap og et drapsforsøk har rammet landet vårt. Unge mennesker og deres familier får bakken brutalt revet bort under seg. Det er så vanskelig å forstå, umulig å ta innover seg. Så ufattelig vondt å tenke på foreldre som sitter tilbake og har mistet det kjæreste de har. En sorg jeg som mamma ikke makter å kjenne litt på engang.

Hvordan kunne det skje? Vi som har jobbet med utsatte barn og unge har ofte en litt annen innsikt i hvor galt det kan gå for enkelte som ikke får riktig hjelp. Nå vil jeg presisere at jeg ikke kjenner denne aktuelle saken utover det som blir omtalt i media. Det fremgår der at gjerningspersonen har hatt en vond og vanskelig oppvekst, vært lenge i barnevernssystemet, og gjentatte ganger har personen bedt om hjelp på dramatiske måter. For mange av disse traumatiserte barna blir hverdagen en kamp om å overleve. De blir utsatt for gjentatte traumer; overgrep, svik og krenkelser. Hjernen er konstant i alarmberedskap. Selv når barna senere befinner seg på et trygt sted, kan hjernen fortsatt tro at den befinner seg i fare. En spesiell lyd, ei lukt, en brå bevegelse kan være nok til at traumatiserte barn og unge går inn i overlevelsesmodus (retraumatisering). Da oppfatter de at de er i reell fare og er ikke “tilstede” i virkeligheten.

Det er viktig å bevisstgjøre barn og unge på hvordan disse mekanismene i hjernen fungerer slik at de kan lære seg å gjenkjenne de første tegnene til at de er i ferd med å miste virkelighetsoppfatningen. Deretter må de bli gitt noen verktøy for å håndtere de overveldende følelsene slik at de ikke “forsvinner” bort.

Jeg kjenner som sagt ikke de involverte, men ser saken fra utsiden som en fagperson. Slike teorier fratar ikke enkeltmennesker skyld, men det kan gi en mulig forklaring på det meningsløse. Etterforskningen vil belyse alle sider og forhåpentligvis gi noen svar på det uforståelige. I mellomtiden er det viktig å respektere alle de involverte og være hensynsfulle i kommentarfeltene i ulike sosiale medier og i forhold til hvordan man omtaler saken overfor egne barn og unge.

Det er tydelig at det har vært svikt i mange ledd i forhold til oppfølging av denne unge personen. Samtidig vet jeg at det er lett å fordele skyld i etterkant av slike hendelser. Det blir gitt utrolig mye god hjelp av dyktige fagfolk og vi har et veletablert system for å fange opp og hjelpe barn og unge. Men jeg håper etatene får til et enda tettere og bedre samarbeid. Begrensinger i forhold til tvangsbruk både i barnevernsinstitusjoner og helsevesenet har vært et tema. Svaret fra politikerne er at etatene mangler forståelse for tolkning av loven. Da er det viktig at det gis en grundig opplæring i hvordan loven skal tolkes og fokusere på mulighetene fremfor begrensningene loven gir i forhold til tvangsbruk. Fagpersoner og andre kan fort føle seg maktesløse i slike vanskelige saker og skyve ansvaret over på hverandre istedet for å samarbeide og bruke hverandres kompetanse på tvers av etatene for å sikre et best mulig behandlingstilbud. Men som sagt vet jeg ikke hvordan denne saken er håndtert, så det blir synsing fra mitt ståsted. Jeg håper bare det tverrfaglige samarbeidet kan bli bedre og tettere i fremtidige saker.

Dette er en ufattelig tragedie for alle involverte parter. Uskyldige menneskeliv har gått tapt på den mest uforståelige måte. Mine tanker går til de etterlatte og pårørende.

 

NUGATTI PÅ DOSETET ELLER NOE HELT ANNET?

Da er nissen ute av sekken! I oktober utgir jeg en barnebok om rampete små nisser, og jeg har fått dyktige Liv Sissel Åsen til å illustrere. I fjor flyttet en liten  nisse inn i veggen vår i desember måned:

Illustrasjon: Liv Sissel Åsen

Rampenissen Jomar

  • Jeg lister meg frem når det blir natt,
  • stille som en pusekatt.
  • Jeg roter i hus og i låve,                              
  • jeg kan ikke ligge å sove.
  • Uskyldige rampestreker
  • som mot nissen peker.
  • Nugatti på dosetet,
  • og etter skoene du må lete.
  • Dopapir rundt juletre,                                                            
  • det får barna til å le.                                                             
  • Alt for at barna skal tro
  • at julenissen – han finnes jo!
  • Så blir det jul og alle er gla’,
  • jobben min er ferdig og jeg kan dra.
  • Kanskje vi ses en annen dag?

Det er mulig å sette seg på liste over forhåndsbestillinger allerede nå (249 kr + evt. frakt).  En liten sum pr. solgte bok doneres til en hjelpeorganisasjon for utsatte barn og unge. Bare send ei melding med navn, adresse og mailadresse. Boka egner seg best for barn mellom 3 og 10 år. Boka vil også bli oversatt til dansk.

Ha en nydelig kveld!

Anette

 

VINN LEKKER SKINNVESKE

I samarbeid med http://www.mbdesign.no er jeg så heldig å få gi bort en nydelig stor veske i kalveskinn i valgfri farge til en verdi av 1790 kr til en av mine følgere på Instagram, @author_anette_moe.

Vesken leveres med solid crossover skulderrem og en lekker flettet kortere reim for deg som vil ha det. Reimene kan enkelt tas av og på vesken. Vesken lukkes med magnetknapp på toppen.
Innvendig finner du sort foring og en romslig lomme med glidelås.
Vesken er laget i mykt, høykvalitets kalveskinn. Målene er 37 x 40 cm.

Reklame

 

SELVMORD SOM UNDERHOLDNING

13 gode grunner

Innlegget inneholder spoilere. Av faglige grunner valgte jeg å se Netflix-serien 13 gode grunner. Dette siden jeg er sosialarbeider og har jobbet en del med ungdommer. ”Tenåringsjenta Hannah begår helt uventet selvmord, og en klassekamerat mottar en rekke kassetter der hun forteller historien om hvorfor hun tok dette valget” (netflix.com).

Mobbing

Hannah har ganske nylig flyttet til et nytt sted med foreldrene. Det kommer frem at hun ble utsatt for mobbing på forrige skole og derfor er hun trolig ekstra sårbar når hun begynner på en ny skole. Siden foreldrene er klar over mobbingen og det er mye av grunnen til at ønsker en ny start et annet sted, undrer jeg meg litt over at det virker som om skolen ikke er informert om det alvorlige forholdet. Foreldrene burde ha sørget for at skolen fulgte med i forhold til dette og hadde et opplegg for å fange opp tidlige signaler på at noe var galt. Men først og fremst burde foreldrene ha involvert seg mer i forhold til hvordan datteren hadde det på skolen, men det kan virke som de hadde nok med sine egne bekymringer med butikken deres som stod i fare for å gå konkurs. Men nå gjør jeg akkurat det samme som de involverte gjør i serien – de peker finger og skylder på hverandre for at Hannah begikk selvmord. Ved et selvmord lider alle et tap og det er vanskelig å finne en måte å leve videre på. Behovet er derfor stort for å finne forklaringer og legge skylden over på noen andre. Det er vondt å tenke på hva man selv kunne gjort annerledes og kanskje hindret at noen tok sitt eget liv. Bare en gang i løpet av serien hører jeg en av foreldrene si at de skulle sett hva som foregikk rett under nesene deres. Ellers er det skolen de kjører sak mot for at de ikke fanget opp mobbingen og iverksatte noen tiltak. Det er trolig for vondt for foreldrene å se hele bildet så tidlig i sorgprosessen, og ikke hjelper det heller å se på alt man skulle ha gjort. De er i en sjokkfase og fortrenger mye. Foreldrene burde også vært fanget opp av et system som hjalp dem gjennom sorgprosessen. Å miste et barn må være noe av det verste foreldre kan oppleve.

Psykisk helse

Det at Hannah har opplevd å bli mobbet har gjort at hun har bygget et hardt skall rundt seg selv. Det virker som hun er redd for å slippe andre innpå seg da hun er usikker på hensiktene deres. Hun har utviklet en forsvarsmekanisme for å beskytte seg selv som gjør at andre kan oppfatte henne som frekk og nedlatende. Dette hjelper henne ikke i etableringen av et nytt nettverk. Hun har også vanskeligheter med å la folk be henne om tilgivelse da hun ikke tror de mener det. Hannah er blitt sviktet så mange ganger tidligere at hun fort tolker ting i verste mening, eller legger for mye i det som skjer. Det gjør at hun fort får et stempel som dramaqueen når hun egentlig bare er ensom og ønsker å bli en del av skolemiljøet. Gang på gang blir hun sviktet av jevnaldrende og slike svik svir ekstra mye i en fase av livet der de fleste opplever usikkerhet i forhold til hvem de er.

Foto: Cecilie Moe Bersås

Sliter med å formidle alvorlighetsgraden 

Gjennom de første episodene av serien satt jeg og undret meg over grunnene Hannah oppga som forklaring på selvmordet. Det var hendelser som jeg tenker mange ungdommer opplever på skolen og blant jevnaldrende. Ting ungdommer gjør mot hverandre uten å tenke over hvordan det kan påvirke den andre. Ungdomstiden er tøff. Man skal løsrive seg fra foreldrene og finne sin egen identitet. Ungdom som sliter gjennom lengre tid kan komme til et punkt der selvmord fremstår som eneste utvei. Slik vil de få en slutt på lidelsene og de slipper å være en belastning for dem rundt seg. De har ikke nok livserfaring, og har ikke opplevd at selv den mørkeste tiden blir lysere etter hvert. At tiden sliper de skarpe kantene. Selvmordstanker i kombinasjon med alkohol, kan ofte få fatale følger.

Det viktige støtteapparatet

Det er synd at serien begynner på denne måten. At ikke seerne raskere forstår alvoret i det Hannah har opplevd. Jeg tror det kan være mye av grunnen til at serien blir latterliggjort av mange ungdommer og at de lager støtende memes om temaet. I de siste episodene tilspisser imidlertid alvoret seg. Langt alvorlige temaer som overgrep og omsorgssvikt tas opp. Det er først her det begynner å gå ordentlig opp for meg hvorfor Hannah valgte å ta sitt eget liv. Det vonde er å se at når hun bestemmer seg for å gi livet en siste sjanse og oppsøker rådgiveren på skolen, er det lite hjelp å få. Selv om hun blottlegger seg og forteller om overgrep og mobbing, tar ikke rådgiveren henne tilstrekkelig på alvor og henviser henne ikke videre for å få riktig hjelp og oppfølging. Dette viser viktigheten av at fagfolk får nødvendig opplæring og veiledning i temaer som selvmord, særlig de som jobber med ungdom.

Vær tilstede

Serien er en tankevekker i forhold til at alle mennesker håndterer hendelser ulikt, det handler mye om hva vi har med oss av tidligere erfaringer og hvilket støtteapparat vi har rundt oss. I et dikt Hannah skriver beskriver hun huden sin som “myk og lett å arre”. Det er viktig å snakke med ungdom om psykisk helse. Selvmord er et vanskelig tema, men det er desto viktigere at vi våger å dykke dypere inn i det om vi mistenker at noen vurderer å avslutte livet sitt. Det er viktig å lytte til det de sier og det de ikke sier, ta dem på alvor og vite hvilke behandlingstilbud som finnes. Dette fokuseres det dessverre for lite på i denne serien.

Smitteeffekt

Det er videre et hensyn å ta at slikt fokus som denne serien, kan gi en smitteeffekt blant ungdommer. Vi har sett det tidligere, at flere har tatt livet sitt etter mediedekning av selvmord. En slik serie kan bidra til å normalisere selvmord. Og det at den endelige avgjørelsen for å ta sitt eget liv blir så lite belyst, er urovekkende. Vi får ikke se at hun vurderer alt det vonde hun har opplevd opp mot det som er bra i livet hennes. Det er tydelig at hun har foreldre som er oppriktig glad i henne, men de er lite tilstede når Hannah går gjennom alt det vonde da de selv har store økonomiske bekymringer å ta seg av. Det er ikke noe fokus på alt det gode hun vil miste ved å forlate verden så tidlig, og dermed blir ikke den vanskelige ambivalensen hun må føle synliggjort. Videre kunne scenen der Hannah påfører seg selv to lange, dype kutt i hver arm godt vært utelatt. Ikke for å pynte på den vonde sannheten, men fordi disse scenene røsker bakken bort under deg. Det er i hovedsak ungdom som er målgruppen for denne serien, og jeg mener det hadde vært tilstrekkelig å filme henne etterpå.

Når det er sagt synes jeg serien er engasjerende og vond, skaperne har med andre ord lykkes i å vekke en viktig debatt. Og de unge skuespillerne er ekstremt dyktige og spiller med innlevelse og ekthet. Det er vondt å se hvordan selvmordet påvirker ungdommene som har hatt en relasjon til Hannah. Hvordan de fleste av dem er mest opptatt av å fornekte hendelsene og tenker mer på å redde seg selv. Men underveis går det mer opp for dem og det blir vanskelig for dem å leve med det de har gjort. Samtlige har ikke tenkt over at det de har gjort skulle kunne gjøre så stor skade, og enkelte hendelser er små, men blir store til sammen for en ungdom som sliter i utgangspunktet.

Min dypeste medfølelse går til alle som har opplevd selvmord i sin nære krets. Vi er dessverre alt for mange. Og til alle pårørende og overlevende etter terrorangrepet i Manchester i går.

Trenger du hjelp? Ring døgnåpen telefon på 116 123.