Jeg lever et spennende liv om natta

Det er sommer. Sola har nettopp gått ned bak åskammen. Kvelden er lys. Hele storfamilien er samlet på hytta til mine foreldre. Vi koser oss med kortspill. Jeg skal ut i annekset og hente noen brus, da jeg hører en lyd mellom trærne bak hytta. Jeg går nærmere for å undersøke. Lyden virker fjernere nå. Bare en og annen fugl kvitrer. Jeg går litt lenger inn i skogen. Skogen er tettere her. Mørket pakker seg rundt meg, som ei dyne. Trekronene vaier mot den mørkeblå himmelen. Fuglekvitringen er borte nå. Jeg får se å komme meg tilbake til hytta. Brått skiller to trær seg foran meg. Jeg bøyer hodet bakover og ser rett inn i to store, svarte øyne. Den lange nesa dekker nesten halve ansiktet, og de brune leppene er tørre og sprukne. Huden er grov og ser ut som lær. Håret ligner stålull, det er vilt og floket. Hjernen prøver å forstå det jeg ser. Det er et troll som står fremfor meg. Et troll! Og det er ikke nusselig og uskyldig som i eventyrene.

Redselen prikker helt ut i fingrene mine. Trollet snuser ut i luften og blotter to brune tenner i det enorme gapet. Jeg snur meg og løper. Greiner skraper opp armer og bein idet jeg baner meg vei gjennom den gjengrodde skogen. Jeg vet at jeg må finne et sted å gjemme meg. Fort! Jeg vil ikke klare å løpe fra dette trollet som er høyere enn et hus og har bein som to lyktestolper. Jeg skimter vedskjulet til hyttenaboen. Jeg løper dit, mens bakken vibrerer bak meg. Jeg tør ikke snu meg for å se hvor nærme trollet er. Jeg smetter inn i vedskjulet. Jeg ser meg rundt, og oppdager til min store fortvilelse at det er ingen steder å gjemme seg. De tunge skrittene stanser like utenfor. Jeg er innesperret! Jeg klemmer kroppen inntil den ene veggen. Prøver å gjøre meg så liten som mulig og legger noen vedkubber over meg. Troll har dårlig syn, men til gjengjeld har de en velutviklet luktesans. Jeg håper lukten av sevje vil skjule lukten av kristenmannsblod. Jeg holder pusten. Plankene gir etter idet trollet slår mot stedet der jeg ligger. Jeg flyr i en bue gjennom luften og lander i gresset utenfor. Gresset kiler meg i nesa. Det lukter råttent. Jeg er usikker på om det er trollet eller jorda som lukter.

Trollet er opptatt med å lete etter meg i haugen med planker som for kort tid siden var et vedskjul. Jeg benytter meg av sjansen og løper alt jeg makter. Det tar ikke lang tid før trollet er i hælene på meg igjen. Jeg kan kjenne pusten hans i nakken. Jeg kommer frem til et vann. Jeg hopper uti og legger på svøm. Troll kan ikke svømme. Kan de? Jeg er langt utpå før jeg våger å snu meg. Der står trollet på land og snuser i lufta. Det kan ikke lukte meg lenger. Jeg er utmattet. Vannet er kaldt og det er tungt å svømme med klærne på. Jeg drar meg opp på land. Ligger der en liten stund for å få igjen pusten. Jeg er like ved en parkeringsplass. Det står en gammel BMW der. Nøkkelen står i tenningen. Jeg setter meg inn, vrir om nøkkelen og kjører. Jeg må komme meg tilbake til hytta for å advare de andre. Det er farlig. All fornuft sier at jeg ikke må kjøre mot stedet der jeg først oppdaget trollet. Men jeg har ikke noe valg. Jeg kan ikke forlate familien min. Alle jeg er glad i.

Hvert eneste tre jeg passerer ligner troll. Jeg sakker farten idet jeg nærmer meg hytta. Prøver å kjøre så lydløst som mulig. Jeg parkerer og lister meg inn. I hytta er alt som da jeg forlot den. ”Hvorfor brukte du så lang tid?” spør mamma. ”Du er jo klissvåt!” Jeg forklarer alt som har skjedd og sier at alle må skynde seg, pakke de viktigste tingene og komme seg av sted. Det er akkurat som om de andre ikke forstår alvoret. De begynner så smått å pakke noen ting. De bruker lang tid. Den ene søsteren min er mest opptatt av å prøve kjoler for å se hvilken hun kan bruke på sommerfesten til jobben. Jeg har lyst til å hyle! Det er et troll utenfor, og ingen ser ut til å bry seg! Det er da jeg våkner.

Mitt drømmemønster

Høres det siste der kjent ut? At det ikke skjer noe når det er fare i nærheten. Ingen reagerer som de ville gjort i den virkelige verden. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har drømt at jeg har noen i hælene som vil meg vondt – jeg prøver å løpe, men blir bare stående å spinne på nøyaktig samme sted.

Jeg er så ”heldig” at jeg som regel husker drømmene mine. Men de som kjenner meg vet at disse drømmene er milevis fra noe som ligner et eventyr, der en prins kommer ridende på en hvit hest. Nei, mine drømmer passer bedre i en skrekkfilm. Jeg vil likevel ikke kalle dem mareritt. Jeg våkner sjelden svett og med hjertebank. Drømmene er heller en inspirasjon til nye kriminalromaner. Med det at jeg skriver krim gjør nok også sitt til at drømmene er som de er. I det siste har imidlertid drømmene blitt litt lysere. Ikke lys som i store slott med digre saler der ei prinsesse svanser rundt i sin rosa bløtekakekjole. Nei, heller mer som denne drømmen jeg hadde i natt. For øvrig en helt normal drøm for en voksen person… Kanskje ikke… Som voksen synes mange at troll er søte skapninger i eventyr. Jo, de kan være farlige, men de er til gjengjeld så dumme at det er enkelt å smette unna. Det at jeg i hovedsak skriver barnebøker for tiden, er nok mye av forklaringen til skiftet i drømmene mine. Men en ny app må også påta seg noe av skylden.

Foto: Hidden – kanskje det var dette trollet jeg drømte om?

Hidden

Hidden er et verktøy for å oppsøke skjulte steder fra norsk folketro og eventyr. En aktivitet for hele familien. Det er så viktig å ta vare på kulturarven vår, og samtidig bidra til at flere kommer seg ut på tur. Det er særlig viktig i disse tider da mange bruker mye tid inne foran en skjerm. Her kan man kombinere utetid og turopplevelser med det beste innen teknologi! Noen steder vil man kunne oppleve hva som faktisk skjedde: via AR-teknologi kan man se troll som slåss, sjøorm som bukter seg i vannet, eller en drage som flyr over himmelen, for å nevne noe (hidden.no).

Jeg har alltid interessert meg for folkeeventyr, sagn og overtro. Jeg skriver en barnebokserie om rampenissene, som for øvrig er små troll. I bok nr. to, som utgis i november, møter man den norske fjøsnissen. Jeg har også utgitt en barnebok om livet under vann. I denne boka kan man treffe Kraken. Som dere kanskje forstår, er jeg opptatt av at skikkelsene fra vår kulturarv ikke blir glemt. Hidden-appen er et viktig bidrag i dette arbeidet. Skal du på tur i helga anbefaler jeg at du laster ned denne fantastiske appen.

#frivilligannonse

 

DEN BESTE GAVEN DU KAN GI

Prioriteringer

I går markerte vi verdensdagen for psykisk helse, og årets kampanje handler om hvordan vi bruker tiden vår. Tid er en knapphet i dagens samfunn. Det er så mye vi skal rekke, og streber etter hele tiden. Det er ikke sjelden jeg føler at jeg prioriterer tiden min feil. Og som regel er det barna mine jeg skulle ønske hadde fått en større bit av tiden min. Jeg prøver så godt jeg kan, men det blir dessverre fort slik at timene blir spist opp av alle dagens “skal bare” og “må bare”. Samtidig skal man ta vare på seg selv og egen helse. Jeg liker å trene og mener at en god fysisk helse er viktig for å ha det bra med seg selv. Psykisk og fysisk helse går hånd i hånd. Men det er ikke få ganger at andre ting må komme foran denne tiden jeg prioriteter på meg selv. Ettermiddager og kvelder er travle når man har familie og det er stadig noen aktiviteter, møter og lekser som skal følges opp. Dette må så klart prioriteres før trening de gangene det kolliderer.

Barna er viktigst

Det krever virkelig en hel del organisering for å fordele tiden sin “riktig”, eller slik vi ønsker. Tid til familie, jobb, fritid og venner – for å nevne noe. Jeg mener at barna mine er de som bør få mesteparten av tiden min. Det er den beste investeringen vi som foreldre/foresatte kan gi barna våre. Å legge et godt grunnlag for deres psykiske helse. Ruste dem til å møte livets mange utfordringer og humper i veien. Få dem til å føle seg sett, hørt og forstått. Vise at de betyr noe, være tilstede og støtte og oppmuntre dem i ting de foretar seg. Men man må heller ikke glemme å ta vare på seg selv. Det er viktig at vi omgir oss med venner som gjør oss godt, og å pleie gode vennskap. Bruke tid på aktiviteter og mennesker som gir oss glede og energi, og lytte til egen kropp. Hvis man ikke tar hensyn til og ser sine begrensninger, vil man heller ikke være i stand til å gi de nærmeste det de trenger av vår tid og oppmerksomhet.

«Når tid blir dyrebar» (FFB)

For noen er tid ekstra dyrebar. Det er et privilegium å kunne planlegge langt frem i tid. I går var jeg på besøk hos Foreningen for barnepalliasjon i Kristiansand. FFB er en landsdekkende organisasjon som jobber for å øke kunnskapen og bedre den lindrende omsorgen for alvorlig syke og døende barn i Norge. De gjør en helt fantastisk jobb! Familier med alvorlig syke barn vet ikke hvor mye tid de får sammen med barna sine før de forlater dette livet. Det er ingen tid å miste. Hvert minutt må nytes. En situasjon det er helt umulig for oss andre å prøve å sette oss inn i. Det er så vondt og brutalt at man knapt orker å forholde seg til denne realiteten som mange familier daglig lever i. Den beste gaven disse barna og familiene deres kan få, er et godt tilbud som sikrer at de blir ivaretatt av profesjonelle som er spesialister innenfor palliasjon. Fagfolk som ser og forstår den enkelte families behov, og som tilrettelegger for at foreldre og søsken får muligheten til å bruke tiden sammen med barna/søskenet på positive opplevelser, skape gode minner som vil leve videre. At de skal slippe å bruke den dyrebare tiden på å kjempe mot et system som ikke kjenner dem og deres situasjon. Jeg håper at politikerne snart vil omgjøre snakk til handling, og anerkjenne behovet for et barnehospice og bevilge midler til å realisere et slikt nasjonalt kompetansesenter. Slik kan samfunnet bidra til å “gi tid” til disse familiene.

Natasha Pedersen, generalsekretær i FFB

http://www.barnepallisasjon.no

 

JAKTEN PÅ RAMPELYSET

Rampelyset. Et merkelig ord som har fascinert meg siden jeg var ganske liten. Hva betydde det når voksne sa at noen var i rampelyset? Man hørte det på TV og leste det i aviser. Når man blir voksen forstår man hvorfor dette uttrykket har oppstått. Kjente personer som konstant befinner seg i medienes søkelys, vil naturligvis også gjøre «feil» når spotlighten er rettet mot dem. Feiltrinn som «hele verden» får se. Ingen mennesker er feilfrie, men vi andre slipper å ha «verdens øyne» på oss når vi snubler.
Uttrykket har lenge vært lagret i en skuff i hodet mitt, klart til å ta i bruk i ei barnebok. Nå er den barneboka like rundt hjørnet. I bok nr. to i serien om rampenissene blir vi bedre kjent med Rampelyset:
«Det nærmer seg desember og alt er litt for rolig hjemme hos tvillingene Emma og Ulrik. De håper på besøk av rampenissen, men det ser ikke lovende ut. På skolen derimot hersker kaos. Læreren deres Elin har blitt klin kokos. Hun blåser i skoleregler og oppfører seg som en vilter fireåring. Den håpløse lærerstudenten Roger sikler etter jobben hennes, og Emma og Ulrik skjønner at de må gjøre noe om de ikke vil ha ham som kontaktlærer. Hvis bare de kunne be noen om råd? Så en natt kommer hjelpen, i form av en nisse – men ikke en slik de er vant til. Jakten på Rampelyset er i gang!»

Boka kan forhåndsbestilles til tilbudspris her: www.anettemoe.no

Innbundet (A4), ca. 5-10 år. En liten andel av salget går til foreningen for barnepalliasjon som jobber for å øke kunnskapen og bedre den lindrende omsorgen for alvorlig syke og døende barn i Norge.



Illustratør: Liv-Sissel Kvarstein Åsen
Redaktør: Nina Grove Hansen
Design: Tine R. Ivarsen
 

SE HVA VI FANT

I går startet dagen tidlig. Det er ikke ofte jeg står opp kl. seks midt i ferien. Jeg elsker late morgener når jeg har fri. Men i går spratt jeg opp av senga grytidlig, forventningsfull og spent. Jeg var nemlig invitert bort til Flekkefjord for å bli med ROVpartner, drevet av Per Olav Sand og Tom Steffen Thomsen, på jakt etter søppel og forlatte fiskeredskaper på havets bunn.

«ROV er en fjernstyrt undervannsfarkost. Robotene kan brukes til mange forskjellige oppgaver som å kartlegge havbunnen, inspisere og reparere installasjoner på havbunnen, bergingsoperasjoner med mer.  Normalt sett brukes disse robotene på dybder mellom 0-300 meter. Det er mer og mer vanlig og bruke ROV i oppgaver som før krevde dykkere, ettersom dykking ofte medfører stor risiko» (rovpartner.no).

Jeg var så heldig å få lov til å ta med meg to av søstrene mine. Det var utrolig spennende å se hvordan ROV blant annet kan brukes for å lokalisere og hente opp søppel. Vi var overrasket over hvor klart bildet var, selv på flere titalls meters dyp. Vi kunne se havbunnen like tydelig som om vi skulle dykket ned selv. Heldigvis fant vi ikke så mye, men havet ble kvitt et gummidekk, noen flasker, fiskekroker og et langt tau som hadde ligget i sjøen i årevis.

«15 tonn plast havner i havet hvert minutt, døgnet rundt. Rundt en million sjøfugl dør årlig som følge av marin forsøpling. Forskerne anslår at det vil være mer plast enn fisk i havet i 2050 dersom vi ikke gjør noe» (WWF).

Så hva kan du gjøre for å redusere forsøplingen?
• Ikke kast plast og annet avfall i naturen.
• Tenk over hva som kan inneholde plast, for eksempel er det plast i alt fra kontaktlinser og Q-tips til sneiper og snusforpakninger.
• Ikke kast plast i do, da havner det til slutt i havet.
• Pant alltid drikkeflasker og bokser.
• Sorter avfallet ditt, og resirkuler plast som kan brukes igjen.
• Plukk en plastbit fra gaten hver dag og kast den i søpla.
• Rydd en strand og registrer funnene dine i Ryddeportalen til Hold Norge Rent.
• Spør dine lokale politikere om å jobbe for at plastprodusenter samler inn plast etter bruk (wwf.no).

Tusen takk for turen!

http://www.rovpartner.no

 

Dette har vært en plage i mange, mange år

Og det kan jeg vel takke Terje Formoe for. De mindre søstrene mine elsket kassetten (det som kalles plate i dag slik at barn skal forstå hva jeg snakker om) som Dyreparken og Formoe utga i forrige århundre. Den kom i hus hos oss en sommer noen få år senere.

Den gikk varm i bilen og var selvsagt med på alle ferieturer, og vi reiste langt med bil på ferie! Det var ikke få ganger det ble krøll på kassettbåndet etter at søstrene mine hadde spolt tilbake for å høre sangen på nytt for tiende gang på rad! Ikke hjalp det å sette på min walkman heller. Den lyse stemmen til Michael Jackson kunne ikke overdøve den entusiastiske vrælinga fra småsøsknene. Jeg forstod ikke helt hva det betydde å få en sang på hjernen før jeg hadde kjørt i timevis i en varm Toyota Hiace med to mindre søstre som sang: «Kjell pell pottitskrell, hoppa over tusen fjell, landa i en karamell» av full hals. Og siden den gang har sangen, og særlig den strofa, aldri sluppet taket. I voksen alder går vi søstrene rundt og fascineres over hvor lett det er å finne ord som rimer på Kjell. Min yngste søster, Suzanne, har tatt mest skade av låta. Jeg har ikke tall på alle de timene vi har brukt på å finne nye ord og setninger som rimer på Kjell. Så takk for det, Terje Formoe. Men jeg må bare legge til at jeg elsker Kaptein Sabeltann. Det må være den store helten min, selv i voksen alder.

Ingen forkleinelse for alle som heter Kjell, dere er heldige som har et så anvendelig navn. Vi er bare misunnelige.

Her kommer en liten historie til deg Terje Formoe fra min søster Marita og jeg (med litt hjelp fra storesøster Cecilie) som takk for låta du skrev:

Dette er historien om Kjell

og da han møtte sin Isabell.

Kjell fikk en nobel,

for sin nyutviklede propell

laget av skjell.

Isabell leste om Kjell i Elle,

hun ble myk som en karamell.

Hun søkte ham opp på sin nye Dell.

De traff hverandre en kveld.

Musikken strømmet fra Kjells Pinell,

følelsene vrimlet som i en karusell.

Isabell ble veldig emosjonell.

Kjell serverte kantarell og mozell.

De bosatte seg på Mosfjell,

svigermor skilte ut en parsell.

banken var renta nominell i følge en tabell. 

Siden kjøpte de en godt brukt og sliten Caravelle.

I den kjørte Kjell som en hardbarka kriminell,

for å kjøpe wienerpølse for en tier på Shell.

Han ble knipsa i en fotoboks inni en tunell,

det ble en gigantisk økonomisk smell.

De giftet seg i et kapell.

Presten var formell,

men veldig profesjonell.

De tilbrakte bryllupsnatta på hotell i silkemykt

flanell.

Morgengaven fra Kjell

var en veske fra Chanel.

Bryllupsreisen gikk til toppen av et fjell,

der satte de seg på en skinnfelle og spiste

makrell.

Kjell malte en akvarell av sin deilige Isabell.

Hun minnet om en elegant gaselle.

Kvelden var romantisk og spesiell.

Turen gikk på hell,

det var på tide å ta farvel med vakre norske

fjell før det bar ned til et høyfjellshotell.

Ni måneder senere kom Noel.

Navnet hadde de vurdert lenge og vel.

Barnet brakte lykke og hell.

Et par år senere kom lille Annabell,

Den lille jenta fant på mange sprell,

sammen med kjæledyret som var en tarantell.

Noel tok på seg sine nye sko i merket Sorell,

oppi dem lå det en stein fra en morell.

Og her forlater vi Kjell og Isabell,

Noel og Annabell.

Familien levde lenge og vel.

Farvel

Hør låta her:

http://www.youtube.com/watch?v=ARtnx5WUnkU&list=RDARtnx5WUnkU

 

Hva har DU tenkt å gjøre?

Under havoverflaten, helt syd i Norge, finnes en merkelig boks. En boks der det sitter mennesker inni og spiser. Kanskje du har hørt om den? Tidligere denne uka var vi så heldige å få en omvisning i verdens største undervannsrestaurant, Under. Det var virkelig en opplevelse. Tenk å få spise middag 5,5 meter under havets overflate! Alt var så gjennomført, ned til den minste detalj. Virkelig imponerende!

I den nyeste barnebok til Esther van Hulsen og Anette Moe, De Underlige og den merkelige boksen, får vi følge eremittkrepsen Muskelbunten og eremittkrepssjørosen Tanja som velger å slå seg ned ved denne boksen. De har måttet flykte fra søppel som har ødelagt hjemmet deres. Menneskene inni boksen er god underholdning for dyrene, og det er fritt for søppel der. Mange farer lurer i havets mørke. Vi får følge sjødyrenes kamp for å overleve.
Boka er skrevet i tett samarbeid med forsker Gro van der Meeren ved Havforskningsinstituttet.

Boka kan kjøpes her: http://www.anettemoe.no 

En andel av salget går til Miljøagentene, barnas miljøvernorganisasjon.

Det er så rørende å se engasjementet den oppvoksende generasjonen viser i forhold til klimautfordringene. De får oss virkelig til å reflektere over forbruket og livsstilen vi fører. Det er på høy til å våkne og høre på de unge stemmene, som har noe svært viktig å si. 15 tonn plast havner i havet hvert minutt, døgnet rundt. Rundt en million sjøfugl dør årlig som følge av marin forsøpling. Forskerne anslår at det vil være mer plast enn fisk i havet i 2050 dersom vi ikke gjør noe (WWF).

Jeg er selv tvillingmamma til to Miljøagenter, og jeg ønsker å være et godt forbilde for barna. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Hva slags endringer har du gjort, eller skal du gjøre den nærmeste tiden for å begrense miljøavtrykket etter deg? Her har vi blant annet kuttet en del plastemballasje ved at vi nå bruker mest såpestykker og sjampobarer. I tillegg prøver jeg å huske på å få med meg handlenett når jeg er i butikken, og plukke litt søppel hver gang jeg er ute. Vi er på god vei til å gjøre en liten forskjell, men har en lang vei å gå.

http://www.under.no

 

 

Å grave i fortiden – hvor kommer jeg egentlig fra?

Røtter

Det er rart hvordan ønsket om å vite mer om røttene sine, stadig gjør seg mer gjeldende desto eldre man blir. Jeg har ei tante som lenge har interessert seg for slektsgransking og gjort en fantastisk jobb på dette området. Jeg har alltid visst at min bestefar kommer fra Telemark og min bestemor fra Lindesnes (på farssiden). Men så har kunnskapen mer eller mindre stoppet der.

Barnebok fra Lindesnes

I lang tid har jeg holdt på med ei barnebok om forsøpling i havet, De Underlige og den merkelige boksen, og i den forbindelse ble interessen for mine forfedre vekket. Det var på tide å finne mer ut om slekta fra Lindesnes når jeg tross alt skulle skrive en historie der handlingen er lagt til nettopp dette fantastiske stedet helt syd i Norge.

Lindesnes fyr har fått en liten plass i historien, og jeg var spent på om slekta mi kunne ha noen forbindelse til dette fyret. Siden jeg var liten har jeg vært fascinert av fyr, og jeg har ikke tall på alle de gangene vi har besøkt Lindesnes fyr. Det er noe trygt, robust og mystisk ved disse store tårnene i betong. Det er fint å tenke på at de skal lose mennesker trygt i havn, lyse opp deres vei. Vi har vel alle hatt behov for «et fyrtårn» i livet.

Slektsgransking

Et søk på navnet til min tippoldemor på Internett, gjorde at jeg raskt kom i kontakt med en mann som hadde gjort en imponerende jobb på en av plattformene for slektsgransking. Videre kunne min tante, onkel og pappa tipse meg om gjenlevende slektninger som jeg oppsøkte for å lære mer om mine forfedre. Lindesnes historielag og Kystverket har også vært til god hjelp i min søken etter informasjon. Det viser seg at min oldefar vokste opp på en gård like ved Lindesnes fyr. Hans mor, min tippoldemor, drev gården mye alene da min tippoldefar jobbet som sjømann og var mye bortreist i Skottland. 

Min oldefar jobbet en periode både på Lindesnes fyr og senere som fyrvokter på Oksøy fyr like utenfor Kristiansand. Da bodde min bestemor ute på denne lille øya i havgapet sammen med foreldre og søsken. Det er spesielt å tenke på alle de gangene jeg har snakket med venner og familie om nettopp Oksøy fyr. At jeg har en drøm om å bo på øya en ukes tid for å skrive. Uten å vite at min oldefar jobbet som fyrvokter der.

Behovet for å vite mer

Jeg ønsker å lære mer om slekta, og planlegger en tur til Lindesnes igjen, sammen med flere i slekta, for å se gården min oldefar vokste opp på. Den ene karakteren i boka har fått et av navnene til min tippoldemor.

Barneboka De Underlige og den merkelige boksen, utgis mai 2019 og kan forhåndsbestilles til tilbudspris her: http://www.anettemoe.no

En liten andel pr. solgte bok går til Miljøagentene, som er barnas miljøvernorganisasjon.

 

Jeg skal vel egentlig ikke si dette….

… siden jeg er sørlending og greier. Gamle tanker om oss trauste søringer henger fortsatt igjen. Vi skal liksom ikke stikke oss frem, og i hvert fall ikke skryte. Heldigvis er dette i ferd med å snu:)
Uansett, jeg sier det likevel (med en ydmyk tone): Jeg er veldig stolt av barneboka De Underlige og den merkelige boksen som utgis om få uker. Og det er slett ikke bare min fortjeneste! Derfor vil jeg rope det ut. Jeg har så mange å takke. Det har vært en lang og lærerik reise. Da jeg begynte å skrive på boka, hadde jeg begrenset kunnskap om livet i havet. Takket være forsker Gro Van der Meeren ved Havforskningsinstituttet og Rudolf Svensen, som er lidenskaplig opptatt av dykking, har jeg nå lært en hel del mer. Gro har tålmodig svart på alle mine rare spørsmål, og lært bort av all sin kunnskap. Hennes hjelp har vært helt uvurderlig, og jeg kan ikke få takket henne nok. Rudolf Svensen har lest gjennom manus og kommet med nyttige innspill. Jeg ønsket at fakta i boka skulle være så riktig som mulig. De underlige skapningene som lever i havet er ganske så snodige, man trenger faktisk ikke tillegge dem en annen atferd for å gjøre historien mer underholdende. Så hvorfor ikke lære barna (og voksne) ett og annet om sjødyr mens de/dere leser? Alt stemmer naturligvis ikke, men det meste. Historien blir gjort levende gjennom de detaljrike og naturtro illustrasjonene til dyktige Esther van Hulsen. Hun er en kunstner i ordets rette forstand. Uten henne hadde ikke boka vært den samme. Og redaktør Nina Grove Hansen som har løftet historien.

Boka kan forhåndsbestilles til tilbudspris (kr 269 + gratis frakt) her: www.anettemoe.no
Boka passer for barn i alderen ca. 4-9 år, og voksne som ønsker å lære mer om livet i havet. Innbundet i A4-format. En liten andel av salget går til Miljøagentene. Jeg håper du vil lese. Uten dere lesere hadde jeg ikke kunnet fortsette å skrive. Tusen takk!

Se boktrailer her: https://youtu.be/q9AzAumqsM4

Verdens Naturfond og Miljøagentene har gitt meg informasjon om forsøpling av verdenshavene. Marin forsøpling er et av de største miljøproblemene verden står overfor i dag. I Norden består 90 prosent av forsøplingen av plast. Rundt en million sjøfugl dør årlig som en følge av marin forsøpling. 15 tonn plast havner i havet hvert minutt. En plastflaske bruker 450 år på å råtne. Forskerne anslår at det vil finnes mer plast enn fisk i havet innen 2050 dersom vi ikke foretar oss noe (TV2.no).
Med denne historien ønsker jeg blant annet å belyse hvordan vi mennesker påvirker alle skapningene i havet. Det handler om økt fokus på det man kan bidra med.

Så hva kan du gjøre for å redusere forsøplingen?
• Ikke kast plast og annet avfall i naturen.
• Tenk over hva som kan inneholde plast, for eksempel er det plast i alt fra kontaktlinser og Q-tips til sneiper og snusforpakninger.
• Ikke kast plast i do, da havner det til slutt i havet.
• Pant alltid drikkeflasker og bokser.
• Sorter avfallet ditt, og resirkuler plast som kan brukes igjen.
• Plukk en plastbit fra gaten hver dag og kast den i søpla.
• Rydd en strand og registrer funnene dine i Ryddeportalen til Hold Norge Rent.
• Spør dine lokale politikere om å jobbe for at plastprodusenter samler inn plast etter bruk (wwf.no).

 

Truls Svendsen og jeg har noe til felles

Som forfatter er formidlingsevnen noe av det viktigste du har. Helt siden jeg var veldig liten har jeg elsket å fortelle og skrive historier. Mine yngre søstre fikk høre skolestilene mine på sengekanten. Dette var ikke alltid like populært for foreldrene våre, da historiene kunne bli litt skumle.

I går ble jeg sittende å se på Lindmo. Truls Svendsen snakket om det forestående showet sitt. Jeg må bare innrømme at jeg digger den mannen! Humoren, den positive holdningen, evnen til å ikke ta seg selv så høytidelig. Han og Eyvind Hellstrøm er et drømmeteam, to veldig ulike personer som lærer så mye av hverandre og som skaper uforglemmelige øyeblikk. Mannen min, www.instagram.com/ragnarok_norge, er over gjennomsnittet interessert i matlaging, og Truls à la Hellstrøm er et av de få programmene vi kan se sammen.

Det virker så enkelt når Truls skal formidle noe på TV, det være seg på et talkshow, fremføring av dans/sang/foredrag på en scene, eller intervju. Men så viser det seg altså at også han sliter med frykten for å formidle foran mange mennesker. Mannen som nå skal igang med sitt første soloshow. Hvem skulle trodd det? Men så er det da kanskje ikke så rart likevel. “En undersøkelse viser at den største frykten blant folk er frykten for å snakke i forsamlinger. På andre plass kom frykten for å dø. Tas dette bokstavelig betyr det at folk heller vil være den som ligger i kista enn den som holder minnetalen”, skriver Oslo-psykologene.no.

Jeg er i det minste i godt selskap. Jeg liker virkelig ikke å snakke foran store forsamlinger. Som jeg nevnte innledningsvis, er formidlingsevnen det viktigste du har som forfatter. Jeg har sjelden utfordringer med å ordlegge meg skriftlig, jeg elsker å lage historier som kan underholde og forhåpentligvis bety noe for leseren. Gi barn en mulighet til å reise inn i en magisk verden, utforske boksidene alene eller sammen med foreldrene. Det er altså verre når det kommer til den muntlige fremføringsevnen. Men slik har det ikke alltid vært. Da jeg var barn og ungdom var jeg den første til å melde meg når de trengte ulike underholdsbidrag på avslutninger. Dans, sang, skuespill, turn og så videre. Jeg dro med hele klassen på mine rare påfunn. (Beklager det, dere;). Jeg var til og med med på å skrive og holde 17. mai-talen et par år! Men så var det slutt. Jeg har ofte tenkt på hva grunnen til det var. Jeg kan ikke peke på en spesiell hendelse som fikk alt til å snu. Jeg passer heller ikke inni teorien som omhandler barn som opplever at omsorgspersonene er lite interesserte eller kritiske når barnet deler noe. De som blir “irettesatt, det kommer uoppfordrede råd om hvordan ting kan gjøres bedre, det blir påpekt hva som er feil eller lite gjennomtenkt, de blir latterliggjort eller gjort selvbevisste på deres entusiasme, intelligens, barnlighet, eller humoristiske sans, samt andre former for kritikk og negativitet. Å bli møtt på denne måten gjentatte ganger, kan føre til at et ungt sinn går inn for å unngå og si ting som er “feil”. Samtidig blir det selvbevisst og projiserer at andre er kritiske, og at andres kritiskhet er viktigere enn egen uttrykksmåte. Disse forsvarsmekanismene tar man med seg inn i voksen alder”, skriver Oslo-psykologene.no. Jeg kommer fra en familie med tette bånd, der vi har hatt tid til hverandre og vært interessert i hverandres historier. Jeg har ikke tall på alle de gangene familien har måttet sitte og se på mens jeg sang, danset, fortalte eventyr og hadde show. Applausen var alltid like stor. Jeg tror rett og slett bare at jeg ble voksen.

Jeg vil påstå at jeg er en person som er trygg i meg selv, men når man blir eldre, blir man oppmerksom på verden på en helt annen måte. Man erfarer at ting er mer nyansert. Man blir bevisst sin egen rolle i ulike settinger og for mye fokus på dette kan føre til nervøsitet og keitethet. Man kan fort legge begrensninger på seg selv, få katastrofetanker som; tenk om jeg glemmer hva jeg skal si?, tenk om jeg bare blir stående og stotre?, tenk om de ser at jeg sliter?, tenk om de synes det jeg formidler er kjedelig?, tenk om jeg sier noe feil? Men hva så egentlig? Det er menneskelig. Vi har vel alle vært der en gang. Det glemmes fort.

Jeg blir med jevne mellomrom spurt om å komme å fortelle om bøkene mine på ulike arrangementer. For en ukjent forfatter er det stor stas å få slike forespørsler, men det er vanskelig å si ja alltid. Jeg er redd folk tror jeg sier nei fordi jeg ikke vil. Det er langt fra virkeligheten. Denne frykten for å formidle i store forsamlinger gjelder flere av mine forfatterkolleger. Det hjelper litt å vite at “de aller fleste gode talere og foredragsholdere kan fortelle deg at det ligger mye trening og hardt arbeid i å holde en tale eller presentasjon som ser ut til å gå av seg selv. Selv en av verdens beste taleholdere, komikeren Steve Martin, medgir at han øver høyt på et tale minimum 20 ganger før han skal holde den” (oslo-psykologene.no).

Jeg vet så inderlig vel at øvelse gjør mester. At det med tiden vil bli enklere. Men så er det den høye terskelen ut av komfortsona som skal forseres. Og av og til må jeg pushe meg selv lenger enn jeg normalt ville gjort, som den gangen jeg ble invitert på God morgen Norge for å snakke om ei barnebok jeg har utgitt. Det var så gøy å bli spurt, men jeg hadde ikke blund på øynene natta før intervjuet. Det var ekstra skummelt når det skulle sendes direkte. Tenk om jeg fikk jernteppe? Det var jo ikke mulig å gjøre et nytt opptak. Men det gikk ganske bra, og sånn er det jo som oftest. Og følelsen man får etterpå er fantastisk. Følelsen av mestring.

Nå utgir jeg straks ei ny barnebok om livet i havet ved Lindesnes. Forsøpling er ett av temaene som tas opp http://www.anettemoe.no. Så får vi se om jeg kan pushe meg selv til å takke ja til mer fremover.

 

Jeg er helt elendig på det!

De som kjenner meg vet at jeg IKKE kan tegne. Det finnes ikke et eneste tegnegen i min kropp. Hadde jeg måttet tegne til barnebøkene mine, hadde det blitt strektegninger. Til og med en toåring tegner bedre enn meg! Men jeg er heldigvis litt bedre til å fortelle historier. Jeg fikk nettopp vite at min tippoldemor var så flink til å fortelle og dikte eventyr og historier. Barnebarnet hennes fortalte at han, og de andre barna, elsket å sitte på fanget hennes og høre historier. Kanskje jeg har arvet noe derfra?

I de to andre barnebøkene mine, Klokka som forsvant – en bokserie om rampenissene og Olga the Snowplow, har jeg vært så heldig å få Liv-Sissel Kvarstein Åsen til å illustrere. Det var datteren hennes, Marita, som fortalte meg om morens godt bevarte hemmelighet. Få kjente til hennes tegneevner. Jeg er ekstremt takknemlig for at hun satte meg i kontakt med Liv-Sissel.

Liv-Sissel tegner for hånd, slik som i bøkene jeg vokste opp med. Jeg synes det er trist at det stadig blir færre slike bøker i et digitalisert samfunn. De håndtegnede illustrasjonene utstråler en varme og lunhet som ikke kan erstattes av ulike digitale tegneprogram. Hun bruker ikke linjal, noe som gjør illustrasjonene ekte og herlige. De ligner litt på Aukrust sine tegninger.

Bøkene kan kjøpes her: http://www.anettemoe.no

Liv-Sissel og jeg var så heldige å bli invitert til Delta i Vennesla for å snakke om bøkene våre

Liv-Sissel og jeg er i gang med bok nr. to i rampenisseserien. Før den kommer, utgir jeg ei bok om livet i havet. Plastforurensing er et av temaene som tas opp. Til denne boka var det viktig å finne en illustratør som hadde en litt mer dramatisk tegnestil og som var dyktig på å illustrere sjødyr. I april spurte jeg om tips i et forfatterforum på Facebook. Jeg fikk navnet på flere dyktige illustratører, blant annet Line Renslebråten og Benedicte Sande. Anbefaler å sjekke ut Instagrankontoen til disse flotte damene: http://www.instagram.com/line.renslebraten / http://www.instagram.com/by.sande
Det var en tredje illustratør jeg endte opp med å velge, en som passet best til mitt prosjekt. Gleder meg til å dele mer om illustratøren snart.

Liv-Sissel Kvarstein Åsen forteller om tegningene sine hos Delta

Det er mye å tenke på når man utgir bok som indie. Man er avhengig av å ha et godt team av fagpersoner rundt seg. Jeg er utrolig takknemlig for at mine forfatterkolleger har delt av sin kunnskap og sine erfaringer. Og plattformen, Bold Books, http://www.boldbooks.no, som har hjulpet meg å knytte kontakter. Det har gjort at jeg har funnet de riktige personene til mitt prosjekt, et prosjekt jeg har jobbet med i lang tid. Jeg har vært opptatt av å levere et så bra resultat som mulig, og er strålende fornøyd med alle som har bidratt og hjulpet meg på veien. Uten dere hadde det ikke blitt noen bok!