Å grave i fortiden – hvor kommer jeg egentlig fra?

Røtter

Det er rart hvordan ønsket om å vite mer om røttene sine, stadig gjør seg mer gjeldende desto eldre man blir. Jeg har ei tante som lenge har interessert seg for slektsgransking og gjort en fantastisk jobb på dette området. Jeg har alltid visst at min bestefar kommer fra Telemark og min bestemor fra Lindesnes (på farssiden). Men så har kunnskapen mer eller mindre stoppet der.

Barnebok fra Lindesnes

I lang tid har jeg holdt på med ei barnebok om forsøpling i havet, De Underlige og den merkelige boksen, og i den forbindelse ble interessen for mine forfedre vekket. Det var på tide å finne mer ut om slekta fra Lindesnes når jeg tross alt skulle skrive en historie der handlingen er lagt til nettopp dette fantastiske stedet helt syd i Norge.

Lindesnes fyr har fått en liten plass i historien, og jeg var spent på om slekta mi kunne ha noen forbindelse til dette fyret. Siden jeg var liten har jeg vært fascinert av fyr, og jeg har ikke tall på alle de gangene vi har besøkt Lindesnes fyr. Det er noe trygt, robust og mystisk ved disse store tårnene i betong. Det er fint å tenke på at de skal lose mennesker trygt i havn, lyse opp deres vei. Vi har vel alle hatt behov for «et fyrtårn» i livet.

Slektsgransking

Et søk på navnet til min tippoldemor på Internett, gjorde at jeg raskt kom i kontakt med en mann som hadde gjort en imponerende jobb på en av plattformene for slektsgransking. Videre kunne min tante, onkel og pappa tipse meg om gjenlevende slektninger som jeg oppsøkte for å lære mer om mine forfedre. Lindesnes historielag og Kystverket har også vært til god hjelp i min søken etter informasjon. Det viser seg at min oldefar vokste opp på en gård like ved Lindesnes fyr. Hans mor, min tippoldemor, drev gården mye alene da min tippoldefar jobbet som sjømann og var mye bortreist i Skottland. 

Min oldefar jobbet en periode både på Lindesnes fyr og senere som fyrvokter på Oksøy fyr like utenfor Kristiansand. Da bodde min bestemor ute på denne lille øya i havgapet sammen med foreldre og søsken. Det er spesielt å tenke på alle de gangene jeg har snakket med venner og familie om nettopp Oksøy fyr. At jeg har en drøm om å bo på øya en ukes tid for å skrive. Uten å vite at min oldefar jobbet som fyrvokter der.

Behovet for å vite mer

Jeg ønsker å lære mer om slekta, og planlegger en tur til Lindesnes igjen, sammen med flere i slekta, for å se gården min oldefar vokste opp på. Den ene karakteren i boka har fått et av navnene til min tippoldemor.

Barneboka De Underlige og den merkelige boksen, utgis mai 2019 og kan forhåndsbestilles til tilbudspris her: http://www.anettemoe.no

En liten andel pr. solgte bok går til Miljøagentene, som er barnas miljøvernorganisasjon.

 

Jeg skal vel egentlig ikke si dette….

… siden jeg er sørlending og greier. Gamle tanker om oss trauste søringer henger fortsatt igjen. Vi skal liksom ikke stikke oss frem, og i hvert fall ikke skryte. Heldigvis er dette i ferd med å snu:)
Uansett, jeg sier det likevel (med en ydmyk tone): Jeg er veldig stolt av barneboka De Underlige og den merkelige boksen som utgis om få uker. Og det er slett ikke bare min fortjeneste! Derfor vil jeg rope det ut. Jeg har så mange å takke. Det har vært en lang og lærerik reise. Da jeg begynte å skrive på boka, hadde jeg begrenset kunnskap om livet i havet. Takket være forsker Gro Van der Meeren ved Havforskningsinstituttet og Rudolf Svensen, som er lidenskaplig opptatt av dykking, har jeg nå lært en hel del mer. Gro har tålmodig svart på alle mine rare spørsmål, og lært bort av all sin kunnskap. Hennes hjelp har vært helt uvurderlig, og jeg kan ikke få takket henne nok. Rudolf Svensen har lest gjennom manus og kommet med nyttige innspill. Jeg ønsket at fakta i boka skulle være så riktig som mulig. De underlige skapningene som lever i havet er ganske så snodige, man trenger faktisk ikke tillegge dem en annen atferd for å gjøre historien mer underholdende. Så hvorfor ikke lære barna (og voksne) ett og annet om sjødyr mens de/dere leser? Alt stemmer naturligvis ikke, men det meste. Historien blir gjort levende gjennom de detaljrike og naturtro illustrasjonene til dyktige Esther van Hulsen. Hun er en kunstner i ordets rette forstand. Uten henne hadde ikke boka vært den samme. Og redaktør Nina Grove Hansen som har løftet historien.

Boka kan forhåndsbestilles til tilbudspris (kr 269 + gratis frakt) her: www.anettemoe.no
Boka passer for barn i alderen ca. 4-9 år, og voksne som ønsker å lære mer om livet i havet. Innbundet i A4-format. En liten andel av salget går til Miljøagentene. Jeg håper du vil lese. Uten dere lesere hadde jeg ikke kunnet fortsette å skrive. Tusen takk!

Se boktrailer her: https://youtu.be/q9AzAumqsM4

Verdens Naturfond og Miljøagentene har gitt meg informasjon om forsøpling av verdenshavene. Marin forsøpling er et av de største miljøproblemene verden står overfor i dag. I Norden består 90 prosent av forsøplingen av plast. Rundt en million sjøfugl dør årlig som en følge av marin forsøpling. 15 tonn plast havner i havet hvert minutt. En plastflaske bruker 450 år på å råtne. Forskerne anslår at det vil finnes mer plast enn fisk i havet innen 2050 dersom vi ikke foretar oss noe (TV2.no).
Med denne historien ønsker jeg blant annet å belyse hvordan vi mennesker påvirker alle skapningene i havet. Det handler om økt fokus på det man kan bidra med.

Så hva kan du gjøre for å redusere forsøplingen?
• Ikke kast plast og annet avfall i naturen.
• Tenk over hva som kan inneholde plast, for eksempel er det plast i alt fra kontaktlinser og Q-tips til sneiper og snusforpakninger.
• Ikke kast plast i do, da havner det til slutt i havet.
• Pant alltid drikkeflasker og bokser.
• Sorter avfallet ditt, og resirkuler plast som kan brukes igjen.
• Plukk en plastbit fra gaten hver dag og kast den i søpla.
• Rydd en strand og registrer funnene dine i Ryddeportalen til Hold Norge Rent.
• Spør dine lokale politikere om å jobbe for at plastprodusenter samler inn plast etter bruk (wwf.no).

 

Truls Svendsen og jeg har noe til felles

Som forfatter er formidlingsevnen noe av det viktigste du har. Helt siden jeg var veldig liten har jeg elsket å fortelle og skrive historier. Mine yngre søstre fikk høre skolestilene mine på sengekanten. Dette var ikke alltid like populært for foreldrene våre, da historiene kunne bli litt skumle.

I går ble jeg sittende å se på Lindmo. Truls Svendsen snakket om det forestående showet sitt. Jeg må bare innrømme at jeg digger den mannen! Humoren, den positive holdningen, evnen til å ikke ta seg selv så høytidelig. Han og Eyvind Hellstrøm er et drømmeteam, to veldig ulike personer som lærer så mye av hverandre og som skaper uforglemmelige øyeblikk. Mannen min, www.instagram.com/ragnarok_norge, er over gjennomsnittet interessert i matlaging, og Truls à la Hellstrøm er et av de få programmene vi kan se sammen.

Det virker så enkelt når Truls skal formidle noe på TV, det være seg på et talkshow, fremføring av dans/sang/foredrag på en scene, eller intervju. Men så viser det seg altså at også han sliter med frykten for å formidle foran mange mennesker. Mannen som nå skal igang med sitt første soloshow. Hvem skulle trodd det? Men så er det da kanskje ikke så rart likevel. “En undersøkelse viser at den største frykten blant folk er frykten for å snakke i forsamlinger. På andre plass kom frykten for å dø. Tas dette bokstavelig betyr det at folk heller vil være den som ligger i kista enn den som holder minnetalen”, skriver Oslo-psykologene.no.

Jeg er i det minste i godt selskap. Jeg liker virkelig ikke å snakke foran store forsamlinger. Som jeg nevnte innledningsvis, er formidlingsevnen det viktigste du har som forfatter. Jeg har sjelden utfordringer med å ordlegge meg skriftlig, jeg elsker å lage historier som kan underholde og forhåpentligvis bety noe for leseren. Gi barn en mulighet til å reise inn i en magisk verden, utforske boksidene alene eller sammen med foreldrene. Det er altså verre når det kommer til den muntlige fremføringsevnen. Men slik har det ikke alltid vært. Da jeg var barn og ungdom var jeg den første til å melde meg når de trengte ulike underholdsbidrag på avslutninger. Dans, sang, skuespill, turn og så videre. Jeg dro med hele klassen på mine rare påfunn. (Beklager det, dere;). Jeg var til og med med på å skrive og holde 17. mai-talen et par år! Men så var det slutt. Jeg har ofte tenkt på hva grunnen til det var. Jeg kan ikke peke på en spesiell hendelse som fikk alt til å snu. Jeg passer heller ikke inni teorien som omhandler barn som opplever at omsorgspersonene er lite interesserte eller kritiske når barnet deler noe. De som blir “irettesatt, det kommer uoppfordrede råd om hvordan ting kan gjøres bedre, det blir påpekt hva som er feil eller lite gjennomtenkt, de blir latterliggjort eller gjort selvbevisste på deres entusiasme, intelligens, barnlighet, eller humoristiske sans, samt andre former for kritikk og negativitet. Å bli møtt på denne måten gjentatte ganger, kan føre til at et ungt sinn går inn for å unngå og si ting som er “feil”. Samtidig blir det selvbevisst og projiserer at andre er kritiske, og at andres kritiskhet er viktigere enn egen uttrykksmåte. Disse forsvarsmekanismene tar man med seg inn i voksen alder”, skriver Oslo-psykologene.no. Jeg kommer fra en familie med tette bånd, der vi har hatt tid til hverandre og vært interessert i hverandres historier. Jeg har ikke tall på alle de gangene familien har måttet sitte og se på mens jeg sang, danset, fortalte eventyr og hadde show. Applausen var alltid like stor. Jeg tror rett og slett bare at jeg ble voksen.

Jeg vil påstå at jeg er en person som er trygg i meg selv, men når man blir eldre, blir man oppmerksom på verden på en helt annen måte. Man erfarer at ting er mer nyansert. Man blir bevisst sin egen rolle i ulike settinger og for mye fokus på dette kan føre til nervøsitet og keitethet. Man kan fort legge begrensninger på seg selv, få katastrofetanker som; tenk om jeg glemmer hva jeg skal si?, tenk om jeg bare blir stående og stotre?, tenk om de ser at jeg sliter?, tenk om de synes det jeg formidler er kjedelig?, tenk om jeg sier noe feil? Men hva så egentlig? Det er menneskelig. Vi har vel alle vært der en gang. Det glemmes fort.

Jeg blir med jevne mellomrom spurt om å komme å fortelle om bøkene mine på ulike arrangementer. For en ukjent forfatter er det stor stas å få slike forespørsler, men det er vanskelig å si ja alltid. Jeg er redd folk tror jeg sier nei fordi jeg ikke vil. Det er langt fra virkeligheten. Denne frykten for å formidle i store forsamlinger gjelder flere av mine forfatterkolleger. Det hjelper litt å vite at “de aller fleste gode talere og foredragsholdere kan fortelle deg at det ligger mye trening og hardt arbeid i å holde en tale eller presentasjon som ser ut til å gå av seg selv. Selv en av verdens beste taleholdere, komikeren Steve Martin, medgir at han øver høyt på et tale minimum 20 ganger før han skal holde den” (oslo-psykologene.no).

Jeg vet så inderlig vel at øvelse gjør mester. At det med tiden vil bli enklere. Men så er det den høye terskelen ut av komfortsona som skal forseres. Og av og til må jeg pushe meg selv lenger enn jeg normalt ville gjort, som den gangen jeg ble invitert på God morgen Norge for å snakke om ei barnebok jeg har utgitt. Det var så gøy å bli spurt, men jeg hadde ikke blund på øynene natta før intervjuet. Det var ekstra skummelt når det skulle sendes direkte. Tenk om jeg fikk jernteppe? Det var jo ikke mulig å gjøre et nytt opptak. Men det gikk ganske bra, og sånn er det jo som oftest. Og følelsen man får etterpå er fantastisk. Følelsen av mestring.

Nå utgir jeg straks ei ny barnebok om livet i havet ved Lindesnes. Forsøpling er ett av temaene som tas opp http://www.anettemoe.no. Så får vi se om jeg kan pushe meg selv til å takke ja til mer fremover.

 

Jeg er helt elendig på det!

De som kjenner meg vet at jeg IKKE kan tegne. Det finnes ikke et eneste tegnegen i min kropp. Hadde jeg måttet tegne til barnebøkene mine, hadde det blitt strektegninger. Til og med en toåring tegner bedre enn meg! Men jeg er heldigvis litt bedre til å fortelle historier. Jeg fikk nettopp vite at min tippoldemor var så flink til å fortelle og dikte eventyr og historier. Barnebarnet hennes fortalte at han, og de andre barna, elsket å sitte på fanget hennes og høre historier. Kanskje jeg har arvet noe derfra?

I de to andre barnebøkene mine, Klokka som forsvant – en bokserie om rampenissene og Olga the Snowplow, har jeg vært så heldig å få Liv-Sissel Kvarstein Åsen til å illustrere. Det var datteren hennes, Marita, som fortalte meg om morens godt bevarte hemmelighet. Få kjente til hennes tegneevner. Jeg er ekstremt takknemlig for at hun satte meg i kontakt med Liv-Sissel.

Liv-Sissel tegner for hånd, slik som i bøkene jeg vokste opp med. Jeg synes det er trist at det stadig blir færre slike bøker i et digitalisert samfunn. De håndtegnede illustrasjonene utstråler en varme og lunhet som ikke kan erstattes av ulike digitale tegneprogram. Hun bruker ikke linjal, noe som gjør illustrasjonene ekte og herlige. De ligner litt på Aukrust sine tegninger.

Bøkene kan kjøpes her: http://www.anettemoe.no

Liv-Sissel og jeg var så heldige å bli invitert til Delta i Vennesla for å snakke om bøkene våre

Liv-Sissel og jeg er i gang med bok nr. to i rampenisseserien. Før den kommer, utgir jeg ei bok om livet i havet. Plastforurensing er et av temaene som tas opp. Til denne boka var det viktig å finne en illustratør som hadde en litt mer dramatisk tegnestil og som var dyktig på å illustrere sjødyr. I april spurte jeg om tips i et forfatterforum på Facebook. Jeg fikk navnet på flere dyktige illustratører, blant annet Line Renslebråten og Benedicte Sande. Anbefaler å sjekke ut Instagrankontoen til disse flotte damene: http://www.instagram.com/line.renslebraten / http://www.instagram.com/by.sande
Det var en tredje illustratør jeg endte opp med å velge, en som passet best til mitt prosjekt. Gleder meg til å dele mer om illustratøren snart.

Liv-Sissel Kvarstein Åsen forteller om tegningene sine hos Delta

Det er mye å tenke på når man utgir bok som indie. Man er avhengig av å ha et godt team av fagpersoner rundt seg. Jeg er utrolig takknemlig for at mine forfatterkolleger har delt av sin kunnskap og sine erfaringer. Og plattformen, Bold Books, http://www.boldbooks.no, som har hjulpet meg å knytte kontakter. Det har gjort at jeg har funnet de riktige personene til mitt prosjekt, et prosjekt jeg har jobbet med i lang tid. Jeg har vært opptatt av å levere et så bra resultat som mulig, og er strålende fornøyd med alle som har bidratt og hjulpet meg på veien. Uten dere hadde det ikke blitt noen bok!

 

Jeg er så takknemlig for all hjelp jeg har fått

I løpet av 2017 tok jeg fatt på et nytt barnebokprosjekt om livet i havet, og blant annet plastforurensing. Et prosjekt som allerede hadde ligget i en skuff på kontoret mitt i lang tid. Forsøpling av havet er et brennaktuelt tema som engasjerer mange. Det er positivt at flere setter fokus på, og skriver om dette, slik at vår neste generasjon blir bevisst på hvordan vi mennesker påvirker miljøet. Jeg er selv oppvokst med ulike bøker om havet og forurensing, og har alltid hatt en særlig fascinasjon for det uendelige havet og livet i dypet.

Jeg tok tidlig kontakt med havforskere og miljøvernorganisasjoner for å lære mer om temaet. Det var mye jeg ikke kunne, både om dyrene i havet og deres atferd, og konsekvensene forsøplingen har for de ulike artene. Jeg ønsket at fakta skal være så riktig som mulig i ei barnebok som også skal underholde. De to rare og herlige hovedkarakterene i boka, ble til ved hjelp av en forsker helt i starten av prosjektet. Redaktøren min har også vært til uvurderlig hjelp her. Jeg er utrolig takknemlig for all hjelpen, støtten og tilbakemeldingene jeg har fått fra de som har vært tilknyttet prosjektet i over ett år. Uten dere hadde nok denne boka bare forblitt en nedskrevet ide som ble liggende i en skuff.

Nå gleder jeg meg til å kunne dele mer med dere ganske snart. Historien er klar, men det gjenstår blant annet noe illustrasjonsarbeid.

Boka kan forhåndsbestilles her:

http://www.anettemoe.no

Ønsker alle en fin dag.

-Anette

 

Nå er det nok!

Havet utgjør 71 prosent av jordens overflate. Plantene i havet produserer halvparten av alt oksygenet på jorden. Vi er helt avhengige av havet!

Helt fra jeg var liten har jeg vært fascinert av havet. Alt som skjuler seg i dypet. Glemte skatter, spennende historier, triste skjebner, dyrearter som ennå ikke er oppdaget. Jeg har alltid drømt om at havet trekker seg tilbake for en dag så vi kan se hva som skjuler seg i havets favn. Samtidig er jeg usikker på om jeg noen gang ville badet igjen etter å ha sett alt som befinner seg på havets bunn;)

Denne fascinasjonen jeg har hatt for havet fra barnsben av, har nå ført til en humoristisk og alvorlig historie mellom to permer, som utgis april/mai 2019. Et barnebokprosjekt kun et fåtall mennesker har visst om. Jeg har fått god hjelp av dyktige fagfolk. Bokas handling er lagt til Lindesnes. En samling sjødyr må flykte fra «plastmonsteret» og vi får følge deres farlige ferd. 

Ønsker du å forhåndsbestille boka til kr 279 inkl. frakt, kan det gjøres her: http://www.yourvismawebsite.com/anette-moe/shop/product/barnebok-om-havet-utgis-ca-aprilmai-2019?tm=

Dessverre er marin forsøpling et av de største miljøproblemene verden står overfor. I Norden utgjør 90% av avfallet plast. Hvert minutt havner 15 tonn plast i havet. Rundt en million sjøfugl dør årlig pga. marin forsøpling. Forskere anslår at det vil være mer plast enn fisk i havet innen 2050 dersom vi ikke foretar oss noe. 

En skremmende utvikling som må tas tak i. Alle kan gjøre sitt. Jeg burde absolutt bli mer bevisst min rolle oppi dette og bli flinkere til å bidra med det jeg kan. Jeg vil hylle alle organisasjoner som kjemper for miljøet. En viktig jobb som ikke kan verdsettes nok.

Gjennom boka ønsker jeg å sette mer fokus på hvilke konsekvenser menneskelige handlinger har for havet og alt dyrelivet der. Et lite beløp pr. solgte bok, vil gå til Miljøagentene. Miljøagentene er barnas miljøvernorganisasjon. De jobber for å skape et varig og løsningsorientert engasjement for natur og miljøvern hos flest mulig barn på barns premisser. De arbeider for å gi barn troen på seg selv, framtiden og at det nytter å gjøre noe. www.miljoagentene.no

I disse dager skaper den omstridte gruvedriften for å utvinne kobber i Kvalsund i Finnmark en heftig debatt. En rekke miljøorganisasjoner mener konsekvensene for det marine livet i fjorden er mangelfullt utredet. Virksomheten vil påvirke to reinbeitedistrikter og vannkvaliteten i Repparfjorden. Finmalte masser vil bli tømt i et sjødeponi i Repparfjorden. Det vil også bli utslipp av kjemikalier. Paradoksalt krever det grønne skiftet økt utvinning av ulike typer mineraler, blant annet kobber, til bruk i elbiler, batterier, solceller og vindmøller. http://www.aftenposten.no

Ut fra alt jeg har lest og forstått, stiller jeg meg undrende til saken. Jeg håper konsekvensene vil utredes mer før arbeidet evt. settes igang. Vi må verne om kloden vår og fremtiden til neste generasjon.

Hva kan du gjøre for å redusere forsøplingen?

  • Ikke kast plast og annet avfall i naturen.
  • Tenk over hva som kan inneholde plast, for eksempel er det plast i alt fra kontaktlinser og Q-tips til sneiper og snusforpakninger.
  • Ikke kast plast i do, da havner det til slutt i havet.
  • Pant alltid drikkeflasker og bokser.
  • Sorter avfallet ditt, og resirkuler plast som kan brukes igjen.
  • Plukk en plastbit fra gaten hver dag og kast den i søpla.
  • Rydd en strand og registrer funnene dine i Ryddeportalen til Hold Norge Rent.
  • Spør dine lokale politikere om å jobbe for at plastprodusenter samler inn plast etter bruk.

http://www.wwf.no

 

NYTTÅRSFORSETT TIL BESVÆR

2018 er straks et tilbakelagt kapittel. Et nytt år skal fylles med minner. Nye opplevelser og nye erfaringer. Jeg har aldri vært noen tilhenger av nyttårsforsett. Grunnen er at disse fortsettene nesten bestandig bærer preg av mange «burde». Vi stiller allerede nok krav og forventninger til oss selv, og trenger ikke flere grunner til å bli skuffet og sint på oss selv når forsettene omsider ryker. Men jeg har et nyttårsønske, en positiv ting jeg ønsker å gjøre mer av, både for min egen del og for barna mine. I 2019 vil jeg leke mer! Vi voksne glemmer terapien som ligger i lek. Vi må tørre å slippe opp litt mer. Tørre å være litt tullete. Livet kan fort bli veldig alvorlig, fylt av alle «burdene». Barna har godt av å se at voksne av og til kan slippe det vi har i hendene for en stund, utforske den magiske verden som finnes rett fremfor nesa vår og være litt barn igjen. Jeg skal ikke bry meg om noen rynker på nesa og synes jeg er barnslig. Flere BURDE være mer barnslige.

Vi må aldri bli for voksne til å leke. Vi må lære de små at de alltid må ha det lille barnet med seg i hjertet.

Hva er ditt nyttårsønske?

http://www.anettemoe.no

 

SNART ER DAGEN HER DA ALT GÅR I SVART

Så er dagen snart her igjen. Black Friday. Navnet passer egentlig bra. Dagen som får dårlige sider hos folk til å spire og blomstre. Voksne som regelrett tramper hverandre ned idet de stormer inn dørene ved åpning, og som nærmest sloss over tilbudsvarene. Man skulle tro dette var scener fra en komedie, men dessverre er det ikke slik. Det kan virke som Black Friday er kommet til Norge for å bli, og jeg hadde nok ikke reagert så mye på denne dagen hvis vi voksne (kjøperne) bare hadde klart å oppføre oss som anstendige mennesker (heldigvis gjelder det langt fra alle). Misforstå meg rett, jeg synes det er bra at butikkene kjører tilbud i tiden opp mot jul, det kan for eksempel gjøre det mulig at familier med dårlig råd også kanskje kan kjøpe flere og finere julegaver og nødvendig utstyr. Men er det egentlig disse som ligger i kø hele natten for å sikre seg de beste tilbudene? Og trenger det å ta slik av?

Folk må jo gjøre som de vil, og jeg sier ikke at jeg er noe bedre enn andre. Jeg bør så absolutt gjøre en endring selv også i forhold til hva jeg handler! Vi må begynne å se oss selv i speilet oftere. Hva om vi lager et alternativ til denne dagen? Jeg elsker at mange begynner å rette fokuset mot Green Friday. Flesteparten av oss drukner i ting i dette landet, og vi har ikke behov for flere gjenstander som vi fort kaster og bidrar til enda mer forsøpling av en klode som allerede er på bristepunktet. Gjenbruk er et fantastisk tiltak. Jeg er oppvokst med at man aldri kaster ting som fungerer og er hele og fine. Andre kan få glede av det. Dette er verdier jeg ønsker å videreføre til mine barn.

Hva med å kjøre Caring Friday, parallelt til Black Friday? En dag der vi har fokus på å dele av de godene vi har? Butikkene kan for eksempel gi en liten sum av dagens omsetning til et veldedig formål, jeg vet at noen gjør dette. Da er vi kjøpere med å gi på denne måten. I tillegg kan vi løfte hodene våre litt. Begynne å legge merke til menneskene rundt oss. Vi kan nok ofte glemme litt de rundt oss i vår higen etter ting. Verdiløse gjenstander. Hva med å invitere den enslige, eldre mannen i nabohuset på en kaffe, stikke innom tanta di som du ikke har sett på evigheter, rydde på loftet og gi noen av barnas gamle leker til nabofamilien som nettopp er kommet til landet, eller hjelpe til på suppekjøkkenet.

Mitt bidrag, i år som i fjor, er å selge barneboka jeg har utgitt til vanlig pris denne dagen, men å doble summen jeg gir pr. solgte bok til den ideelle organisasjonene jeg har valgt å støtte gjennom salg av boka. Selv om summen er beskjeden for et lite indieforlag som prøver å etablere seg, så hjelper alt. Flere som er med meg? Del gjerne.

Foto: Cecilie Moe Bersås

 

EN KAOTISK HØST

Nå er nettbutikken åpen igjen: http://www.anettemoe.no

Følg meg gjerne på Instagram her: http://www.instagram.com/author_anette_moe

Høsten er preget av kaos i hodet mitt. Som vanlig har jeg altfor mange prosjekter på gang (særlig oppi hodet mitt). Jeg befinner meg ennå i en læringsprosess med tanke på å bli flinkere til å sortere og prioritere prosjekter. Jeg savner stadig på-av-knappen i hjernen. Fantasien løper stadig løpsk og gir meg nye ideer. Men døgnet har ikke nok timer, derfor må jeg lære meg å legge noen ideer i en skuff i hjernen. Problemet er bare at den skuffen begynner å bli ganske full;)

I høst utgir jeg min første barnebok på engelsk. Det betyr et helt nytt marked å sette seg inn i. Det er både tidkrevende og spennende. Læringskurven er bratt. Det er en helt ny barnebok om en brøytebil, og jeg har nok en gang vært så heldig og fått Liv-Sissel K. Åsen til å illustrere. Om interessen er stor nok, kan det hende jeg publiserer den på norsk over nyttår.

Historien ble til etter at nevøen min, Sander Moe Hakvåg, fortalte meg om en drøm han ofte har om en brøytebil som heter Olga. Drømmen fikk oss til å tenke på mangelen på brøytebiler i barnebøker. Vi er helt avhengig av de som brøyter for å komme frem om vinteren. Dessverre får brøytemannskapene ofte klager og lite skryt for den fantastiske jobben de gjør. Vi irriterer oss over at brøytebilen ikke kommer raskt nok uten å tenke på de lange arbeidsdagene brøytemannskapene ofte har. Været styrer arbeidstiden deres og gjør jobben uforutsigbar.

Brøytebilen Olga bor i Skrangleby. Hun er ikke som alle andre brøytebiler. Den gamle sjåføren hennes har bygget henne om slik at hun kan fjernstyres. Olga forstår alt menneskene sier, men det er det ingen som vet. Hun føler seg ofte ensom fordi hun er så annerledes. Olga blir etter hvert venn med Laura, en gammel dame som bor like utenfor Skrangleby. Men en dag forsvinner Laura. Hvor kan hun være? Har det skjedd henne noe? Klarer brøytebilen Olga å finne henne?

 

SKAL DU ARRANGERE BARNEBURSDAG?

Reklame/sponset innhold

Da er kanskje Skyland Trampolinepark i Kristiansand stedet for dere. Trampolineparken ligger nydelig til like ved sjøen på Lumber i Kristiansand, og det er svært gode parkeringsmuligheter på stedet. Skyland er et sted hvor både barn og voksne kan utfordre seg akrobatisk på trampoliner, skumgrop, tumbletrack osv. Skyland tar sikkerheten på alvor og har som mål å gjøre aktiviteten sikrere og morsommere gjennom organisert trening med erfarne instruktører. Alle instruktørene har fokus på sikkerhet og har lang erfaring, innenfor turn, stuping eller andre akrobatiske grener.

Vi feiret nettopp bursdag der for tvillingene våre på seks år. Hele avdelingen i barnehagen var invitert, og feiringen gikk som en drøm. Alle hadde sett frem til dette med stor spenning og forventning. Flesteparten av barna hadde aldri vært i trampolineparken før. Inne hadde de ansatte dekket et langbord slik at alle kunne sitte samlet, og det var satt frem kurver til gavene. Barna fikk utdelt antiskli-sokker, og ble samlet for en liten sikkerthetsbriefing og -video før de kunne hoppe. Barna stod stille og fulgte med.

En dyktig instruktør hadde hovedansvaret for barna hele tiden under hoppingen. Han var utrolig flink med barna. Et par andre instruktører var også tilgjengelige og fulgte med. Halvveis i hoppingen var det mat, og pizza stod på menyen. Mot slutten ble barna samlet av instruktøren for å ta et fellesbilde. Dette har jeg ikke opplevd andre steder, og syntes det var svært positivt. Det er fine minner å ha. Helt til slutt fikk barna velge seg en is og spiste medbrakt kake

Tvillingene hadde bakt og pyntet muffins selv

Alle var utrolig fornøyde med dagen, og feiringen kunne ikke gått bedre. Tusen takk til Skyland for denne muligheten!

Les mer om Skyland her:

http://www.skyland.no