Klokka er halv fem på morgenen, ehm, natta. Øynene er limt igjen med superlim og beina er som gelé. Jeg ruller meg ut av senga og stabler meg ned trappa til badet. I dusjen står en dusjsåpe med teksten “Go fresh” på, ja…., jeg har vel sjelden følt meg mindre fresh enn nå! Hihi!

Lillesøs og jeg kommer oss endelig ut i bilen, selvsagt noen minutter etter tidspunktet vi har beregnet. Vi kommer inn på flyplassen og opplever til vår store skrekk at køen i sikkerhetskontrollen er lang som et vondt år! Optimistiske stiller vi oss bak i køen og kikker bekymret på klokka hvert minutt. Vi forstår raskt at dette er en kamp vi kommer til å tape! Så begynner de siste oppkallene som opplyser at gaten stenger. Vi står fortsatt laaangt bak. Panikken lugger oss i håret og vi begynner å trippe utålmodig. De bak oss skjønner hva som er i ferd med å skje og sier at vi må gå foran i køen. Men, vi er jo høflige sørlendinger, vi gjør ikke sånn. Men så kommer et par bak oss som skal rekke samme fly. Vi klistrer på oss det søteste smilet og lusker oss frem i køen og forklarer hvorfor. En eldre dame liker dette dårlig, selv om det er tre timer til hennes fly skal gå. Hun snakker stygt om oss til mannen sin, men blir flau når jeg ser på henne. Men så glad alle de andre var forståelsesfulle og skjønner at folk kan gjøre feil.

Så hører vi de roper opp navnene våre over høyttalerene. Flaut! Akkurat idet vi hører at dette er absolutt siste sjanse til boarding, suser vi gjennom skranka og spurter til flyet. Med bøyde hoder beveger vi oss raskt ned midtgangen til setene våre. Ikke lenge etter oppdager vi at vi sitter ved nødutgangen og derfor ikke kan ha bagasjen under setet foran. Jeg beordrer lillesøs som sitter ytterst til å legge bagasjen i hylla over oss. Så blir hun nok en gang ropt opp over høyttaleren og denne gangen får hun beskjed om å sette seg under fremvisning av sikkerhetsvideoen. Jeg dør av latter! Heldigvis har lillesøs tatt tablett mot flyskrekk så hun blir ikke særlig flau, og ikke sur på meg. Rimelig avstumpet, altså. Huff!

Så nå har jeg opplevd det også. Hvordan det må føles å miste flyet. Ingen behagelig følelse!

Men herfra kan det bare gå oppover!! Vi er superklare for tur med Oliven Reiser og Magasinet Reiselyst! http://www.magasinetreiselyst.no

Det blir daglige oppdateringer fra turen her fremover for de som har lyst til å lage med:)

Tvillingene våre går nå siste året i barnehage. De har begynt i seksårsklubb der de har en gradvis og forsiktig tilnærming og forberedelse til skolen. Jeg er så takknemlig for at barna mine går i en barnehage som setter lek i fokus og som ser verdien av lek som en del av barns utvikling, ikke minst i forhold til sosiale ferdigheter. Seksårsklubben skal være lystbetont og barna får lov til å lære og utforske i sitt eget tempo.

Datteren min har lenge vært opptatt av bokstaver og skriving. Hun elsker å bli lest for og studerer ofte leppene mine som former ordene og vil følge med på hvor vi er i teksten. Tvillingbroren blir stadig mer interessert han også, og er veldig opptatt av hvilke bokstaver de ulike familiemedlemmene har i navnene sine.  

Jeg hadde hørt mye positivt om lesespillet Poio, og tenkte at tiden var inne for å teste dette. Mine barn har aldri sittet noe særlig med iPad. Slik sett har de vokst opp lik den måten jeg gjorde. De er utrolig flinke til å aktivisere seg selv, er mye ute og finner stadig på nye leker. Jeg vet at dette ofte er lettere med tvillinger siden de alltid har en lekekamerat som er på samme alder og derfor liker mange av de samme lekene. Mye lek gjør dem sterke motorisk og i utviklingen av sosiale ferdigheter.

Nå som de har begynt å bli litt bedre kjent med nettbrett, noe som jo er viktig før skolestart i et digitalisert samfunn, er det en god følelse at de også lærer noe gjennom for eksempel lesespill. Det unike med Poio er at bokstaver og ord er deler av et spennende fantasiunivers som barna ønsker å forstå. Etterhvert forstår barna mer av sammenhengen mellom bokstaver og ord, og leken blir mer til læring. Målet er å fylle ut en eventyrbok og lese den. Og dette passer jo bra for mammaen som selv skriver barnebøker, og har et brennende engasjement for barn og lesing.

Lesespillet Poio handler om et troll som ikke kan lese. Han bor på sugerør-øya. Trollet fanger leslinger for å få hjelp til å lese boken han har stjålet fra dem. Leslinger er søte, små kryp som spiser bokstaver. De er veldig kresne på hvilke bokstavlyder de liker. Leslingene bor i skogen, i ørkendalen og på vinterslettene. Barna løser ulike oppgaver underveis i spillet og får slik nye ord for å fullføre eventyret. Spillet engasjerer virkelig mine to små!

Les gjerne mer på http://Poio.no

Det er tirsdag. Klokka bikker halv ett natt til onsdag. I hele dag har jeg skrytt til kollegene mine om at jeg skal legge meg tidlig i kveld. Men både de og meg vet at det er en løgn. Jeg er et nattdyr. Ingen eller ingenting kan endre på det. Men det er tanken som teller, har jeg hørt….

Jeg skrur av TV-en etter en ufattelig variert TV-kveld. Det begynte med Åsted Norge, så videre til en dokumentar om dødelig nettdating og til slutt endte jeg opp med å se suste del av begravelsen til prinsesse Diana….

Jeg bærer et tomt glass ut på kjøkkenet og ser til min fortvilelse at oppvaskmaskinen er ferdig. Jeg har en hang-up på at den må ryddes med en gang jeg oppdager at den er ferdig. Jeg går igang med den kjedelige jobben. Jeg står i mine egne tanker da jeg plutselig får en følelse av å bli iakttatt. Hårene reiser seg i nakken og hjertet dunker hardere bak brystbeinet. Jeg snur meg for å se om noen står bak meg. Jeg vet jeg er alene i huset. Verken mannen eller barna er hjemme. Jeg dør hvis jeg oppdager noen bak meg nå! Men jeg er fortsatt alene i huset. Tilsynelatende.

Jeg sier høyt til meg selv at jeg må skjerpe meg, men følelsen vil liksom ikke slippe taket. Den holder meg i et jerngrep og skviser luften ut av lungene mine. Husket jeg å låse døra? Hva med døra i kjelleren? Slik står jeg og slår fra meg den ene bekymringen etter den andre.

Det er vel på tide å få seg noe søvn heller. Det er nok trettheten som spiller meg et puss. Jeg skal akkurat til å skru på vannkrana i kjøkkenvasken, da kroppen stivner. Et par sorte øyne stirrer intenst på meg. Lenker meg fast med blikket. I bunnen av den sorte vasken står en diger edderkopp, klar til angrep. Jeg orker det ikke! Jeg hater denne tida på året når stort og smått kryper inn i hus for å søke ly. Mannen blir så oppgitt over at jeg er redd for noen små edderkopper! Hallo! Små! Jeg er ikke redd for de små! Men når de blir på størrelse med en tarantell i puberteten og begynner å få hår her og der!!! Verre blir det når han prøver å forklare hvor nyttige de er! Det driter jeg i! Jeg lar ikke en elefant spankulere fritt forbi meg bare fordi den kan fange fluer! Jeg er ikke redd for fluer!

Vi har alle noe vi er redd for, og redselen kan virke så håpløs den bare kan. Men mannen er ikke særlig glad i maur! De er enda mindre!

Kampen er igang!

Jeg er så heldig å få dele ut et gavekort fra Steeam Be Inspired på kr 2000 til en av mine følgere på Instagram. Delta på @author_anette_moe.

#sponset #reklame

Steeam Be Inspired’s signatur
Klassisk, elegant, komfortabelt og trendy med flotte farger som passer de fleste anledninger. Målgruppen er mote- og trendinteresserte damer som er opptatt av god kvalitet og passform til riktig pris.
Det utvikles en bred kolleksjon, med blant topper, bluser, kjoler og skjørt, bukser og blazere.
Steeam har også et godt utvalg på strikk.

http://www.steeam.no

Sommeren på Sørlandet har ikke vært det helt store i år, og nå går det mot høst. Høsten er en koselig tid med tente stearinlys, knitring fra peisen og arbeid med min nye krimroman. Men jeg føler meg litt snytt for sørlandske smeigedager der vi freser rundt i skjærgårdsjeepen fra holme til holme. Finner oss et passende sted å slå opp lavvoen på slik at vi kan våkne opp til bølgeskvulp og måkeskrik. Finnes ikke noe bedre! Men jeg skal ikke klage. Vi kunne absolutt hatt større utfordringer! Likevel, jeg elsker sol og varme og bor nok i feil land. Men å flytte bort fra familie og venner er ikke et alternativ:)

Men tenk, så er jeg så heldig å vinne en tur til Italia av Magasinet Reiselyst i regi av Oliven Reiser! Det var veldig uventet og utrolig gøy! Min søster og jeg er så heldige at vi får en forlenget sommer i dette vakre landet.

På regnfulle dager som denne, er det terapi å kikke på bildene Oliven Reiser har tatt på tidligere turer:

“Turen, som er en gruppetur arrangert av Oliven Reiser, starter i Roma, der det blir to hele dager med sightseeing på to hjul, langs Den evige stads ferdselsåre Tiber, i Akveduktparken og blant antikke verdensmonumenter i det gamle Roma.
Videre går turen ut på den over 2000 år gamle, romerske veien Via Appia, gjennom idyllisk landskap, koselige landsbyer og vingårder, med overnatting på bondegård underveis. Turen avsluttes så langs Lazios fine kyst til hvitvaskede Sperlonga” (http://www.magasinetreiselyst.no/konkurranser/klar-sykkeltur-italia).

Hvordan hadde du reagert om du så en klovn stå i hagen din en mørk høstkveld? Nå er den snart her. Nyinnspillingen av skrekkfilmen som fikk unge og voksne til å skjelve som aspeløv på 80- og 90-tallet. Jeg har alltid syntes klovner er litt skumle. Noe av grunnen kan selvsagt være at jeg er oppvokst i perioden da tv-serieversjonen basert på skrekkromanen It skrevet av Stephen King (1986), herjet på tvers av landegrensene. Filmen følger de syv barna i «The Losers’ Club», som må kjempe mot sin verste frykt når barn forsvinner sporløst fra byen Derry. Klovnen Pennywise er opprinnelig et monster, som tar form etter det ofrene frykter mest (Dagbladet). Men boka tar også for seg tema som sorgen og sinne barn føler når de innser at omsorgspersonene som skal elske og beskytte dem gjør det motsatte. Disse viktige temaene som Stephen King ofte behandler i bøkene sine, blir dessverre ikke alltid tillagt vekt når bøkene filmatiseres.

Kriminologer og psykologer hevder imidlertid at frykten for klovner kan være enda eldre, og frykten etablerer seg ofte fra de tidligste stadiene i livet. – Mennesker er laget for å gjenkjenne mønstre fra ung alder, og en klovns overdrevne menneskelige trekk utløser en primitiv alarmklokke i oss, har barnepsykiater Steven Schlozman sagt til New York Times.

Seriemorder
John Wayne Gacy ble dømt og senere henrettet for voldtekt og drap på 33 gutter og unge menn i tidsrommet fra 1972 til han ble arrestert i 1978. De fleste ble begravd under gulvet i huset hans, andre ble funnet i en elv i nærheten. Gacy fikk tilnavnet The Killer Clown fordi han arrangerte store fester for naboer og venner hvor han underholdt barna utkledd i klovnekostyme og -sminke.

“Killer Clowns”
I fjor høst kom det flere meldinger både i USA og England om at skumle klovner forsøkte å lokke med seg barn eller går til angrep på forbipasserende. Hendelsene skapte bekymring og redsel blant befolkningen. Flere kontoer ble opprettet i sosiale medier, der såkalte «Killer Clowns» fortalte at de skulle møte opp på ulike steder utkledd som klovner.
Starten på bølgen av klovnehendelser ble sporet tilbake til en episode i South Carolina i slutten av august i fjor, der flere barn fortalte om klovner som hadde tilbudt dem penger for å bli med inn i skogen. Snart dukket det opp lignende meldinger om skumle klovner andre steder. Likevel var det svært få tilfeller der det kunne bekreftes at folk faktisk hadde møtt på klovner. I Alabama ble flere personer blitt arrestert for «terrortrusler» etter å ha spøkt om eller truet med å oppsøke konkrete steder, ofte skoler, i klovnekostyme.

Stephen King
Forfatteren bak skrekkromanen It postet denne meldingen på Twitter i forbindelse med fenomenet: “På tide å roe ned klovnehysteriet – de fleste av dem er snille, de underholder barn og får folk til å le.” Flere trodde klovnefenomenet var et PR-stunt for å skape blest rundt den kommende nyinnspillingen. Dette ble tilbakevist av produksjonsselskapet.

Fenomenet spredde seg raskt
Det tok ikke lang tid før det såkalte klovnefenomenet spredde seg til Norge. De første registrerte hendelsene var unge gutter som hadde kledd seg ut som klovner for å skremme. Slike episoder kan få fatale konsekvenser om disse unge møter på noen som blir alvorlig redde og handler i nødverge eller treffer andre som vil sette en stopper for slik atferd. Man kan heller ikke vite om det er ungdom som gjemmer seg bak disse maskene neste gang. Andre med langt mørkere hensikter kan utnytte situasjonen. Jeg engasjerte med en del i saken og ble derfor oppringt av TV2 for å gjøre et lite intervju om fenomenet. Om hvorfor jeg mente det var så viktig at foreldre snakket med barna om hvor alvorlig det kunne gå om de spøkte med andre på denne måten.

Ny klovnebølge?
Jeg håper ikke vi får en ny bølge med klovnehendelser nå som filmen kommer på lerretet. Ben Radford, forfatter av boka Bad Clowns, sier at klovnehendelser er mer vanlige under perioder der mange deler en felles frykt for noe og det kan relateres til det psykologiske fenomenet priming eller forhåndspåvirkning. Små, ofte ubevisste inntrykk fra enkeltord, bilder, lukter, gester, handlinger og annet setter noen forventninger hos en person og påvirker hva personen husker etterpå. Slike underbevisste påvirkninger kan brukes i for eksempel reklame for å skape falske minner og passende assosiasjoner og dermed styre enkeltes handlemønster. Styring av fokus for oppmerksomheten anvendes også aktivt i meditasjon og mindfulness (Wikipedia).

Men skal jeg se filmen? Selvfølgelig må jeg det!

Det er sjelden en drapssak har plaget meg mer enn det tragiske u-båtmysteriet i København. Det finnes så mange ubesvarte spørsmål. Hele saken er surrealistisk. Hva skjedde egentlig den kvelden journalisten forsvant? Teoriene er mange. Var det et overgrep som gikk fullstendig galt, et såret mannlig ego som tok sin hevn, eller var det en syk trang som plutselig overmannet gjerningspersonen? Isolert i en u-båt sammen med sin overfallsmann, ville journalisten hatt små sjanser til å unnslippe. Det er så vondt å tenke på. Og det spørsmålet som plager meg mest; har personen drept tidligere? Jeg leser at gjerningspersonen vurderes opp mot et lignede drap som ble begått da han var kun 15 år gammel. Det er en veldig ung alder til å begå en slik grotesk handling, men det har skjedd før. I følge mediene skal mistenkte ha befunnet seg i området der liket ble funnet i 1986.

Vi mennesker har en trang til å forstå, finne en forklaring på det uforklarlige. I denne saken er det antakelig kun to personer som sitter med den hele og fulle sannheten. Den ene er brakt til taushet og vil aldri få mulighet til å fortelle sin historie, den andre sitter varetektsfengslet og har endret sin forklaring om hva som egentlig skjedde en rekke ganger. Han innrømmer nå å ha dumpet liket i sjøen etter det som skal ha vært et uhell ombord i u-båten. Det uforståelige oppi det hele er hvorfor liket er skjendet og partert?

Professor James H. Fallon ved Universitet i California er anerkjent for sine analyser av hjerneskanninger. En studie av hjerneskanninger av drapsmenn avdekket blant annet at de hadde mangler på området som styrer menneskers urinstinkt, som temperament og impulsivitet. Familie til den drapsmistenkte forteller om en mann som ikke kunne klart å drepe en flue engang. Kollegaer forteller om en temperamentsfull person, men han var aldri fysisk utagerende. Han beskrives videre som en eksentrisk person. Disse uttalelsene får meg til å tenke på hvor godt vi egentlig kjenner menneskene i livet vårt? Hvem er den ensomme mannen som bor vegg i vegg? Hva gjør han inne i leiligheten sin hele dagen? Hva med den unge kvinnen som bor tvers over gaten? Hun som stadig kommer med nye blåmerker i ansiktet og på kroppen. Hva er deres historie og hvordan har den formet dem?

Det er det vonde og mørke i menneskers liv jeg skriver om i bøkene mine. Hemmeligheter mennesker ville ofret mye for å holde skjult for omverdenen. Låse bort på trange, kalde loft og kaste nøkkelen i langt bort. Hva var det den mistenkte i denne saken ville skjule? Fascinasjonen min er størst for mennesker som begår grufulle handlinger som drap, tortur og mishandling. Særlig seriedrapsmenn vekker både nysgjerrighet og harme i meg. De som dreper igjen og igjen, tilsynelatende uten anger. Hvor gikk det galt i utviklingen deres? Hvordan ser historien deres ut hvis man plukker den fra hverandre, bit for bit som i et puslespill? Hva vil vi finne? Og vil vi tåle det vi finner?

Den kanadiske psykologiprofessoren Robert D. Hare har forsket på psykopater og seriedrapsmenn i en årrekke. Han startet med å kartlegge psykopaters grunnleggende personlighetstrekk, med hovedvekt på deres manglende evne til empati. Professoren utførte et eksperiment på en rekke seriedrapsmenn der hjerneaktiviteten deres ble målt. De ble vist flere ord, både ekte og oppdiktede, og deretter bedt om å peke på forskjellen på dem. Flere av ordene var såkalte “følelsesladde ord” som vil vekke en reaksjon hos leseren. Men de som deltok i eksperimentet derimot, viste ingen følelsesmessig forskjell på ord som “voldtekt” kontra “bord”. Den drapsmistenkte fremstod som relativt rolig og samlet da han ble intervjuet like etter at han ble reddet ut av den synkende u-båten sin. Enda han visste hva som hadde skjedd nede i det mørke havet. Og han stod lenge hardnakket på at han hadde sluppet journalisten i land kvelden før forliset. Hva sier dette om en person? Trodde han virkelig ikke at folk ville forstå at noe var alvorlig galt? Hvordan klarte han å holde seg så kald og rolig? Det skremmer meg.

Psykopater finnes i alle samfunnslag, ikke minst finner man mange psykopater i høye stillinger i anerkjente firmaer verden over. Psykopatiske kvaliteter er nemlig ofte de samme kvalitetene som en god leder besitter: Karisma og sjarm. De færreste psykopater blir imidlertid drapsmenn. James H. Fallon er overbevist om at oppvekst og miljø spiller en minst like viktig rolle som hjernen og genetikk i spørsmålet om hvorfor noen blir drapsmenn og andre ikke. Dersom man har psykopatiske trekk og i tillegg har hatt en vanskelig oppvekst, er man mer utsatt for å ende opp som en drapsmann. Mange av dem som begår drap har hatt en vond barndom. De har ikke opplevd den nødvendige tryggheten og ikke fått gode tilknytningserfaringer til sine omsorgspersoner, som er av avgjørende betydning for utviklingen, og særlig utviklingen av følelser. Helt siden Sigmund Freuds psykoanalytiske teori revolusjonerte vår tenkning om barndommens betydning, har vi godtatt at de første leveårene bestemmer mye om hvordan resten av livet blir. Nå vet jeg så godt som ingenting om den mistenktes barndom, men jeg leser noe om en gutt som har måttet klare seg mye selv gjennom oppveksten. Og jeg kan heller ikke uttale meg om mistenkte har psykopatiske trekk fordi jeg ikke kjenner ham

Samtidig påstår jeg ikke at alle som begår eksempelvis drap, har hatt en vond oppvekst.  En vond barndom eller lignende er ingen unnskyldning for grusomme handlinger, men det kan være en forklaring. Det kan si noe om hvorfor personen ble som han ble. Hva som formet ham som menneske. Er det noe vi mennesker har et enormt behov for, så er det nettopp å finne en forklaring på ting, motivet. Men det hadde virkelig vært interessant å få muligheten til å intervjue mistenkte i fengsel en gang. Gå i dybden på hva som skjedde og hva som har skjedd i mistenktes liv opptil det fatale tidspunktet.

Mine tanker går til de pårørende på begge sider av denne saken. Jeg håper sannheten kommer for en dag slik at de etterlatte kan få en slags avslutning.

Referanser:
Fox, James Allan & Levin, Jack: Extreme killing: Understanding Serial and Mass Murder, Sage Publications, 2005
Moe, Anette: Dødssynd, Publica Bok, 2009
Moe, Anette: Skjebnens harde hånd, Publica Bok, 2011
Dokumentarserie: «Are you Good or Evil?», BBC knowledge, 2011

Og det har jeg gledet meg til! Nylig fikk jeg en telefon fra en hyggelig journalist i Magasinet Reiselyst. Hun kunne fortelle meg at jeg hadde vunnet en sykkelferie for to til Italia. Jeg trodde først ikke mine egne ører. Det var jo helt fantastisk! Men stemmen i andre enden kunne bekrefte at det stemte:)

Tankene vandret til bølgende åkrer, grønne olivenlunder, bugnende vinranker og nydelig lavendelduft. Og tenk å få muligheten til å lukte, føle og kjenne på stedene vi skal besøke. På sykkelsetet får man ordentlig tid til å ta inn inntrykkene.

“Turen, som er en gruppetur arrangert av Oliven Reiser, starter i Roma, der det blir to hele dager med sightseeing på to hjul, langs Den evige stads ferdselsåre Tiber, i Akveduktparken og blant antikke verdensmonumenter i det gamle Roma.
Videre går turen ut på den over 2000 år gamle, romerske veien Via Appia, gjennom idyllisk landskap, koselige landsbyer og vingårder, med overnatting på bondegård underveis. Turen avsluttes så langs Lazios fine kyst til hvitvaskede Sperlonga” (http://www.magasinetreiselyst.no/konkurranser/klar-sykkeltur-italia).

Det høres ut som en drøm, og det er jeg helt sikker på at det blir også. Vi må nok klype oss i armen både fem og ti ganger i løpet av denne vidunderlige ferien. Jeg er så heldig å få med meg min skjønne søster på turen. Vi skal virkelig skape minner for livet. Vi drar 23. september og du kan følge reisen vår gjennom daglige oppdateringer på bloggen til magasinetreiselyst.no.

Tusen takk til Magasinet Reiselyst og Oliven Reiser for denne fantastiske muligheten!

I går skrev jeg en bloggpost om hvor sint og trist jeg er over hvordan mange av oss voksne oppfører oss i sosiale medier. Hvordan unge mennesker får de styggeste merkelappene klistret på seg av personer som kunne vært foreldrene deres. Og det i full offentlighet! Men at det skal være mobbing, nei det er de voksne ikke enige i! De unge har misforstått begrepet mobbing. Hvis man stikker hodet frem må man tåle drittslenging og usaklige kommentarer…

Å “skrive ut” følelser

Nå kjenner jeg at blodet begynner å pumpe igjen, det var ikke meningen. Jeg bruker ofte skriving som en form for “terapi”, og i går hadde jeg et behov for å “skrive ut” dette sinnet som jeg følte overfor hensynsløse nettroll som tydeligvis har fritidsproblemer. Og skrivingen fungerte. Ettter at innlegget var publisert, ble jeg mye roligere. Jeg ble glad da jeg så hvor mye saken engasjerte og hvor mange som er enige. Kanskje vi kan snu utviklingen likevel? Sammen.

Finn barnet i deg

Etter at jeg var ferdig med blogginnlegget, satte jeg meg for å jobbe med et barnebokmanus. Det var ubeskrivelig deilig å flykte inn i barnas fantasiverden etter å ha vært med på en Berg-og-dalbane av følelser. Vi voksne glemmer ofte å “leke”. Med det mener jeg at vi ofte tar alt så alvorlig. Man er aldri for gammel til å være litt barnslig, le og bare nyte øyeblikket. Jeg kan ihvertfall bli flinkere til å senke skuldrene og finne tilbake til barnet i meg selv. Her har jeg mye å lære av tvillingene våre på fem. Gjennom lek utvikler barn motoriske-, kognitive-, kommunikative-, og sosiale ferdigheter. Leken er identitetsskapende og bidrar til at barn får en forståelse av seg selv på en rekke områder (barnehagenett.no). Skap noen gode minner sammen med barna  gjennom lek.

Barn og lesing

I fjor begynte jeg å skrive på en barnebok. Jeg beveget med fra krimsjangeren til barneboksjangeren. Det var litt av et hopp! Men når man har små og leser mye for dem, blir man inspirert til å skrive noe selv. En historie med en god moral som kan lære barna noe. Lesing er, som lek, en utrolig viktig del av barns utvikling.

Rampenissen

Hver desember flytter en liten nisse inn i kjøkkenveggen vår. Det var slik ideen om en bokserie om rampenissene tok form. Vi måtte jo skape et lite univers for disse små luringene. De små nissene som gjør så mye nisseramp mens alle andre i huset sover. Pakker juletreet inn i dopapir, og gjemmer skoene i huset.

Tvillingene er veldig spente på om den lille rakkeren kommer på besøk i år også. Det er så herlig å se denne barnlige gleden. Tenk om vi voksne kunne beholdt litt av denne livlige fantasien og  troen på en magisk verden der ute et sted. Et sted det er godt å være, et sted vi kan drømme oss bort til når vi trenger et avbrekk. Det er så fantastisk å være med å lage gode barndomsminner. Og gjennom rampenissen fikk mammaen virkelig leke mens barna var i seng:) Men nisserampen måtte ikke gi for mye søl og rot siden det var jeg som måtte rydde opp igjen:)

Er du interessert i å utforske Rampenissenes verden sammen med barna, barnebarna, nieser eller nevøer?
I oktober utgir jeg en barnebok om disse små nissene vi har blitt så glad i hjemme hos oss. “Klokka som forsvant – en bokserie om rampenissene”. Jeg har fått dyktige Liv Sissel Åsen til å illustrere.

Det er mulig å sette seg på liste over forhåndsbestillinger allerede nå (249 kr + evt. frakt). En liten sum pr. solgte bok doneres til en hjelpeorganisasjon for utsatte barn og unge. Bare send ei melding med navn, adresse og mailadresse. Boka egner seg best for barn mellom 4 og 9 år. Boka vil også bli oversatt til dansk.

Følg gjerne rampestrekene på Facebook (Rampenissen) og/eller Instagram (@rampe_nissen).

Ønsker alle en nydelig dag!

– Anette

Jeg er sint. Nei, jeg er faktisk forbanna! Etter at nyheten om at en kjent norsk blogger trekker seg fra ”Skal vi danse”, ble lagt ut, kort tid etter at nyheten om at hun og samboeren avlyste bryllupet, har kommentarfeltene på sosiale medier kokt over. IGJEN! Forferdet leser jeg noen kommentarer før jeg legger telefonen hardt ned på bordet. Mange av kommentarene jeg leser er skrevet av voksne. Mennesker som kunne vært foreldrene til bloggeren. De lirer av seg all verdens gørr som ikke har noe med saken det skrives om å gjøre i det hele tatt. De stygge ordene hagler over den unge kvinnen. Hun er en ustabil mor, et surrehue, kjendiskåt, en vits og det er hårreisende at hun ikke kan lage mat! Dette er bare et lite utklipp av alt som skrives. Når noen unge mennesker (som viser seg langt mer ansvarlige enn disse voksne) kommenterer at de er rystet over de voksne som mobber, får de til svar at de må slutte å misbruke ordet mobbing! At de ikke vet hva mobbing er! At offentlige personer som stikker hodet frem må tåle såpass.

Nei! INGEN skal måtte tåle slik usaklig drittslenging. Og ja, jeg mener det er mobbing. Feige voksne mennesker (i dette tilfellet) som gjemmer seg bak en skjerm og hamrer løs på tastaturet om en person de overhodet ikke kjenner. Personen som får denne harmen rettet mot seg har ikke muligheten til å forsvare seg, annet enn å svare tilbake i samme kommentarfelt, og da blir svaret ofte vridd til noe negativt. Ikke skriv noe du ikke ville sagt direkte til vedkommende. Vi er ikke akkurat noen gode rollemodeller for barna våre. Hvis vi voksne ikke kan oppføre oss og snakke til hverandre i en rolig og ordentlig tone, hvordan skal vi da kunne forvente at barn og unge skal gjøre dette? Av og til må vi se oss selv i speilet.

Foto: Cecilie Moe Bersås

Vi har alle rett til våre meninger, men av og til kan vi holde dem for oss selv. Ofte har jeg lyst til å tørke meg en viss plass med ytringsfriheten! Til vanlig er jeg veldig glad for at det er ytringsfrihet her i landet, men ikke når den brukes til å snakke stygt om navngitte personer i det offentlige rom. Da tjener ikke ytringsfriheten til noe godt!

Vær et medmenneske! Ta hensyn! Det er ikke opp til oss å dømme, vi har ikke vært i situasjonen og vet ikke alle fakta. Derfor skal vi holde munn!
Nå vet jeg at jeg antakelig kommer til å få en del negative kommentarer om det jeg skriver, men også om meg som person. Det er helt i orden at folk uttaler seg om en sak på en voksen og sivilisert måte, men skal du være usaklig og lire av deg påstander om meg som person, må du ta det med meg personlig. Jeg er ikke feilfri, ingen er feilfrie, men jeg synes vi alle skal gå i oss selv og tenke gjennom hvordan vi fremstår på sosiale medier. Fokuset burde ligge på å løfte hverandre og være glad på andres vegne. Ikke rive hverandre ned. Misunnelse skaper stygge nettroll. Vi må bekjempe denne utviklingen sammen.